BETONG: uegnet byggemateriale for kaier ?

På Havnekonferansen i regi av NTNU den 10. og 11. april ble disse spørsmål diskutert. Undertegnede som arbeider i en teknologibedrift med hovedinnsats fokusert nettopp på disse spørsmål ser kanskje tingene fra en noe annen vinkel enn eiere, konsulenter, tradisjonelle entreprenører o.a. Er vi i stand til å bygge bedre, i tilfelle ja, hvorfor gjør vi det ikke? Sett fra mitt ståsted så er vi i stand til å bygge mye mer kloridbestandig betong enn det som i dag gjøres. Men dersom man ønsker å beholde god kostnytte i byggeprosjektet må vi kaste gamle fordommer på båten. En av disse er at vi kan bygge klorid (les:korrosjons) bestandig betong ,- selvom den står neddyppet i skvalpende salt sjøvann, bare overdekningen er god nok. Etter min mening er dette feil. Betong som byggemateriale, med reseptsammensetning sett i et kostnytte perspektiv vil tillate salt inntrenging på sikt. Slik er det. Det er altså et tidsspørsmål hvor lang tid det tar før saltet møter jernene. Derfor er overdekningen kun en tidsforsinker. I tillegg kommer betraktninger rundt den virkelig leverte kvaliteten, dvs. det som skjer ifbm. utstøping, ettervanning osv. på den enkelte byggeplass, ikke det som ble planlagt skulle skje. Her kan det sprike voldsomt. Resultatet er sjelden at det ble bedre enn planlagt. Det blir alltid litt eller mye dårligere. Er så betong uegnet som byggemateriale for kaier? Dersom betongen står ubehandlet og man har en problemfri levetidshorisont på kaien som er kort, er svaret nei. Dersom man ønsker lang og problemfri levetid er svaret et ubetinget ja. Betongen kan likevel brukes, men da må fordommene tidligere nevnt bort og man må se realistisk på tingene. En kai som planlegges med en lang og problemfri tidshorisont og som skal stå i sjøvann må beskyttes. Type beskyttelse er nå underordnet, men kaien skal betraktes som en svært korrosjonsutsatt konstruksjon og behandles deretter både under prosjektering, bygging og igjennom sin levetid. Dette gjøres oss bekjent sjelden eller aldri. Kortsiktige byggherrer. Hvis byggherren ikke tar hensyn til forliggende kunnskap, men fortsatt hevder lang og problemfri levetid, da er han ihht. min mening både kortsiktig og det som verre er. Da er det dessuten svært vanskelig å gjøre noe med problemet. Dersom byggherren krampaktig ser på et kostnadstall, uten at de eksisterende kunnskaper om hvordan å unngå korrosjon er lagt inn i kalkylen, så blir det håpløst å få gjort noe med problematikken. En langsiktig seriøs byggherre vil i teorien bygge sitt byggverk basert på foreliggende kunnskaper om å oppnå prosjektert levetid, innenfor en viss driftskostnadsramme. Kunnskapene finnes i dag, men bruken synes å være vanskelig. Konsulentens kunnskap og vilje til innovativitet. Det er i dag svært få konsulenter i Norge som har basiskunnskaper, erfaring og god nok setting til at de tør ta noen sjanser ifbm. å anbefale ny tenkning som beskyttelsestiltak o.l. Det kan være flere grunner til dette, bl.a. det at man internt i konsulentbedriften ikke har kultur for å gjøre ting annerledes enn slik det alltid har vært gjort, nærmest uansett hvor galt man mistenker det for å har vært. Man er motivert av selve byggeprosessen, og ofte ser man tiltak for å begrense i stedet for å oppfordre til nytenkning. Nytenkning er nødvendig sett i lys av stor korrosjonsbelastning og kommende astronomiske kostnader. Så har man den menneskelige siden av det hele; det er behagelig å kjøre kjent løp. Det er det tryggeste. Og konsulenten kan også si at han riktig nok heller ikke har blitt presentert for nye byggherrekrav. En sirkel man ikke kommer ut av ? Når byggherren skylder på bevilgninger, konsulenten eller andre og konsulenten sitter på gjerdet og venter så kan det synes å være en lang vei ut. Imidlertid er mange av dagens kaier også offentlige. De er ofte svært viktige deler av vår felles infrastruktur, betalt av våre skattepenger. Det burde være i vår felles interesse å bidra til god kost nytte. På de Nederlandske betongdager for noen år siden lå det på de fleste bord et papir fra samferdselsdepartementet. Papiret var nærmest oppfattet som en refs til bransjen, og som sa noe slikt som at det nå var på tide at man fra bransjens side var i stand til å bygge riktig og budsjettere påkommende driftskostnader riktig, slik at man kunne ha tillit til bransjen. Det man opplevde var at reparasjoner stadig var astronomiske i størrelse og kom som lyn fra klar himmel. Jeg er sikker på at det er mange i Norge som kjenner seg igjen i dette. Egentlig kan man ikke skylde på de som lever av reparasjonsprosessen, det være seg entreprenører, konsulenter eller andre. Det vil her være slik som i en annen bedrift at nødvendig rengjøring må begynne i toppen av trappa, ikke midt på eller nede. I få ord så betyr dette at det fra det offentlige, hva gjelder våre felles kaier bør komme inn krav til x antall år med problemfri levetid, kombinert med milepæler for kontroll i driftstiden slik at man kan samle verdifull erfaring og evt. avvik kan rettes opp. Da kan man budsjettere. Hva private eiere eller bedrifter gjør er noe annet, men er dette fornuftig for noen, burde det være fornuftig for flere. Reparasjonen Å reparere en kai som ofte skjer fra undersiden er svært kostbart. Arbeidet skjer ofte under vanskelige forhold og med lite kunnskap på utførelse og kontrollsiden sett opp det problemet man er stilt ovenfor. I tillegg til kvadratmeterpriser på > 3-5000,- foreligger det en betydelig usikkerhet knyttet til selve virkningsgraden av det som gjøres. Dvs. det man får for pengene sett over en tidsakse. Oversatt til et sykehusbilde kan man si at pasienten opereres, vi ser og tror at pasienten blir mye friskere, men vi kan ikke garantere hvor frisk og om det varer i 1, 5 eller 10 år. Man sitter som eier igjen med en stor regning, og vet atter en gang ikke hva årskostnaden blir. Mye hjelp for å troverdig beregne denne finnes heller ikke. Basert på en slik vanskelig situasjon burde aktørene være motivert av innovativitet både hva gjelder nybygg, beskyttelse og å finne alternative måter å stoppe korrosjonen på / berge konstruksjonen på enn de tradisjonelle. Heri ligger store utfordringer. Katodisk beskyttelse (KB) Hva gjelder korrosive kaier så finnes det ikke annen metodikk som kan gi tilfredsstillende svar på krav til kost nytte, om disse ble stilt, enn KB. Man skal vokte seg vel for å tro at KB løser alle problemer. Fremtiden vil vise at KB installasjoner slår feil. Grunnen til dette er ikke metodikken i seg selv men kunnskapen, eller mangel på kunnskap bak metoden. KB anlegg vil når kunnskapen finnes, installasjonen er riktig designet, kontrollen på utførelse virker, og kontraktene er riktig nærmest gi styreren av systemet en fullstendig kontroll over korrosjonen. Eieren, hans konsulent eller entreprenøren styrer forløpet, enten automatisk eller manuelt. Men det skjer selvfølgelig kun i de tilfeller hvor overtids ansvaret er riktig plassert og hvor kunnskap fra teori og praksis har kommet til anvendelse. Viktig er også at den kontrollerte driftsfasen bør være kontraktsfestet, kvalifisert og tidsmessig sammenfalle med planlagt levetid på konstruksjonen. Hvem bør bære ansvaret for en god KB installasjon ? Ideelt sett burde leverandøren av en korrosjonsbekjempelse bære et driftsansvar over tid for at det valgte systemet vil gjøre jobben og minst vare i x antall år. Dette innebærer at byggherren skulle kunne outsource driften til slikt firma til en årlig avgift og derved føle at problemet er ivaretatt. Imidlertid er ikke dette så lett å få til i praksis. Tradisjonell tankegang vedrørende utførelse av entrepriser, Norsk Standard mm. er gode argumenter for å la avtalen også bli tradisjonell og gammeldags, til tross for at beskyttelsen er moderne og løper over lang tid. Når dette etter noen år viser seg å være uten kontroll og beheftet med store mangler som en god kunnskapsbasert kontroll kunne avverget, så ender enda en regning hos byggherren. Det ligger også betenkeligheter bak det faktum som ofte råder at når man som utførende part bevisst eller ubevisst føler at man ikke har god nok kontroll, er det ikke bedriftsøkonomisk riktig for den enkelte å inngå i spenstige , langsiktige drifts og garantiavtaler. Igjen: hvorfor skulle man det når byggherrekravene mangler, og rådgiveren ikke krever? Det rådende prinsipp synes heller å være (bygg): når stillasen er nede er jobben og ansvaret over. Dette passer dårlig for evigsyke kaier.