Hvem skal bygge dette landet?

Vi har nylig informert om at vi i Skanska må gjennomføre en bemanningsendring i vår anleggsvirksomhet som følge av konkurransesituasjonen i anleggsmarkedet. Vi sa som sant var at konkurransesituasjonen i anleggsnæringen bekymrer oss. Billig ufaglært arbeidskraft fra Europa er i ferd med å ta over på norske byggeplasser, samtidig som norsk fagkompetanse nå sies opp eller permitteres, i en situasjon hvor anleggsmarkedet er i vekst.

Den norske fagarbeideren
Den norske fagarbeideren har spilt en viktig rolle i utviklingen av landet vårt. De har bygget veier, industri og kraftanlegg, jernbaner og tunneler. Kort sagt; de har bygget dette landet. Vi i Skanska har i hele vår 110 år lange historie i Norge basert vår virksomhet på egne ansatte fagarbeidere. I dag er vi kanskje det selskapet i næringen som har høyest andel egenproduksjon. Det skal ikke være tvil om at vi fortsatt ønsker å basere vår virksomhet på norsk fagkompetanse, men vi opplever at dette er utfordrende i dagens konkurransesituasjon, hvor markedet ikke tillegger norsk fagkompetanse tilstrekkelig verdi.

Reise – kost – losji
I Skanska får våre anleggsarbeidere betalt fra de går ut døra hjemme. Vi betaler reise, vi betaler kost og vi betaler losji. Og lønna deres er vesentlig høyere enn minstelønna, da vi selvsagt betaler i henhold til det som er nedfelt mellom partene i arbeidslivet. Når vi vet at timeverkskostnaden i anleggsprosjekter kan utgjøre ca 1/3 av kontraktssummen sier det seg selv at det blir krevende å konkurrere mot entreprenører som betaler minstelønn til sine ansatte, og som i mange tilfeller ansetter lokalt. Det vil si at den enkelte arbeider selv må betale reise, hybel og mat.

Den norske modellen er under press
Det gode norske anleggsmarkedet, preget av flere gigantutbygginger de siste årene, har bidratt til at mange utenlandske entreprenører nå konkurrerer i det norske markedet. Det er selvsagt ikke slik at disse selskapene ikke har kompetanse, men de baserer sin virksomhet på en annen operasjonsmodell enn det vi tradisjonelt har hatt i Norge. Produksjonen domineres av billig ufaglært arbeidskraft, som styres av en stor stab med godt betalte og høyt kompetente funksjonærer. Det må for øvrig nevnes at det også er norske entreprenører som driver etter samme operasjonsmodell. Den «europeiske» operasjonsmodellen skiller seg i stor grad fra det som vi gjerne omtaler som den norske modellen, og som har vært bærebjelken for utviklingen av den norske bygg- og anleggsnæringen, nemlig; krav om fagkompetanse, bedriften utvikler selv egen kompetanse gjennom blant annet lærlingeordning, samt stor beslutningsvilje og evne i produksjonsleddet og relativt små forskjeller mellom ledere og arbeidere både i lønn, sosial status og innflytelse.

Verdien av norsk fagkompetanse
Jeg er oppriktig bekymret for denne utviklingen, men jeg er kanskje enda mer bekymret over at våre politikere, og en del offentlige byggherrer, ikke forstår konsekvensene av hva som er i ferd med å skje. Dette handler ikke om at vi i Skanska, som for øvrig er et utenlandsk eid selskap, kan miste markedsandeler. Det handler om norsk fagkompetanse og at vi som nasjon ikke ser verdien av å ha en sterk norsk bygg- og anleggsnæring, som kan bygge det landet trenger av infrastruktur. Hvis samfunnet ikke er villig til å betale for en høyt kompetent norske fagarbeider, så har ikke vi noe valg. Da må vi også endre operasjonsmodell for å tilpasse oss konkurransesituasjonen.

Lærlingeordningen ryker først
Lærlingeordningen har vært en av grunnsteinene i den norske modellen innen bygg- og anleggsnæringen. Den har bidratt til å tilføre næringen faglært arbeidskraft gjennom generasjoner. Vi i Skanska er stolt over at vi er en av næringens største lærebedrifter. Vi har sett på det som en del av vårt samfunnsoppdrag å bidra til at lærlingeordningen har fungert. Vi har i dag 150 lærlinger i selskapet, og bare de siste ti årene har vi tatt inn over 900 lærlinger. Mange har uttrykt skuffelse over at jeg uttalte at lærlingeordningen kan stå for fall. Sannheten er at vi ønsker å praktisere den norske modellen også i fremtiden, men dersom våre kunder, og kanskje spesielt de store offentlige utbyggerne ikke etterspør norsk fagkompetanse, så kan ikke vi tviholde på en norsk operasjonsmodell som ikke er konkurransedyktig. Om markedet utvikler seg videre i den retningen vi nå ser, så tror jeg det første som ryker er den norske lærlingeordningen. Det hjelper lite med krav om lærlinger i offentlige anskaffelser om ikke kravet blir praktisert likt for alle entreprenører. Og la meg tilføye; det hjelper lite for norsk fagkompetanse om utenlandske entreprenører skal få godgjort at de er med i en tilsvarende ordning i sitt hjemland.

Like rammevilkår
Staten er den suverent største oppdragsgiveren i bygg- og anleggsnæringen. Dersom regjeringen, sammen med de store offentlige byggherrene, ønsker at landet også i fremtiden skal ha en kompetent bygg- og anleggsnæring, må næringen ha rammevilkår som gjør det mulig å fortsatt utvikle fagkompetanse etter den norske modellen. Slik konkurransesituasjonen er i anleggsmarkedet i dag, så er det ikke rettferdig. De som baserer sin virksomhet på en «europeisk» operasjonsmodell favoriseres, og slik kan det ikke være.

Tidlig involvering av rett leverandør
Jeg tror fremtiden til den norske fagarbeideren er avhengig av at de store offentlige byggherrene etterspør på en ny måte. I stedet for å bruke sine krefter på å jakte den billigste leverandøren, bør de heller konsentrere seg om å finne den rette leverandøren. Den rette leverandøren er den som har de beste forutsetningene for å sikre at funksjonskrav oppnås med lavest mulig risiko og lav totalkostnad. I stedet for å velge laveste tilbudspris i detaljbeskrevne og fragmenterte gjennomføringsmodeller, bør byggherrene involvere leverandør med dokumentert evne til reell optimalisering og risikoavlastning, på et tidlig stadium i prosjektet. En slik tilnærming til anskaffelser omtales gjerne som «Best Value Procurement». Offentlige innkjøp basert på denne metodikken vil selvsagt kunne skje uten at AS Norge behøver å gi opp målet om at de definerte behov skal løses til lavest mulig totalkostnad.

Erfaringene er blandet
Det er selvsagt prosjektets karakter som avgjør hvilken gjennomføringsmodell som egner seg best. Mitt poeng er bare at leverandører bør involveres tidlig i flere prosjekter enn hva tilfellet er i dag. Særlig i de mer komplekse prosjektene bør leverandører med reel kompetanse til å optimalisere prosjektet, samt kompetanse og finansielle muskler til å avlaste byggherren for risiko, involveres i tidlig prosjektfase. Både i Norge og internasjonalt finnes det leverandører som kan tilføre vesentlig verdi om de involveres tidligere. Det er positivt at både Nye Veier, Statens vegvesen og Jernbaneverket signaliserer at det vil bli mer og mer vanlig å involvere entreprenør i en tidlig fase. Det gjenstår imidlertid å se hvordan dette blir i praksis. Erfaringene så langt er litt blandet. EPC-kontraktene på Follobane-prosjektet viste seg ikke å være særlig tilpasset norsk fagkompetanse, mens veiutviklingskontraktene som er benyttet på Helgelandspakken viser at det er et håp for den norske modellen også i fremtiden.

Samarbeid med fagbevegelsen
Trepartssamarbeidet er også en viktig del av den norske modellen. Organisasjonene på arbeidsgiver- og arbeidstaker-siden i byggenæringen har fått til mye sammen, både i forhold til lønns- og arbeidsvilkår, etikk og sikkerhet. Jeg håper derfor at arbeidstakerorganisasjonene i større grad vil bruke sin påvirkningskraft til å jobbe med rammevilkårene som påvirker fremtiden til den norske fagarbeideren. Forrige ukes gjestekommentar fra Steinar Krogstad i Fellesforbundet viser at vi er ganske enige, og vi i Skanska vil gjerne jobbe sammen med fagbevegelsen om dette viktige spørsmålet.

Vi mener nemlig at norsk fagkompetanse har en merverdi i selg selv. Vi tror også at samfunnsregnskapet blir betydelig bedre om vi sysselsetter norsk fagkompetanse i prosjektene i forhold til å måtte lage sysselsettingspakker fordi de blir ledige.