Vekst eller lønnsomhet?

Etter krisen på begynnelsen av 90-tallet brukte den utførende delen av byggenæringen tiden godt. Fra å være i all hovedsak lavmarginvirksomheter som mente at 2 % resultatmargin var tilfredsstillende, greide man i vekstperioden som fulgte å skape realisme i målet om å løfte inntjeningsevnen. De siste 15 årene har det vært en klar oppfatning av at 5 % resultatmargin ikke bare var ønskelig og realistisk, men også nødvendig for å ha tilstrekkelig rom til videreutvikling av bedriftene og de ansattes kompetanse. De beste bedriftene maktet sågar å løfte resultatene ytterligere.

Entreprenørbedriftene ble i denne tiden betydelig profesjonalisert, og selv om konkurransen hele veien var stor, ikke minst ved at innslaget av utenlandske interessenter tiltok kraftig, har vi vist at gjennom hele tiden å tenke nytt og jobbe smartere, så var det mulig å opprettholde lønnsomheten.

Når vi nå har lagt en ny nedgangskonjunktur bak oss ser jeg dessverre igjen tegn på at flere tydeligvis er i ferd med igjen å akseptere at 2 % resultatmargin er tilfredsstillende. Er det slik at man har akseptert at vi skal ha lavere krav til marginer i vanskelige tider? Burde vi ikke tvert i mot i nedgangstider ha høyere resultatkrav da usikkerhetsmomentene blir flere?

Det letteste man gjør i en entreprenørbedrift er å sette seg store vekstmål. Alle kan kjøpe seg arbeid. Det vanskelige er å kombinere vekst med kapitaleierens krav til avkastning. Historien viser at selskap med sterke uttalte vekstambisjoner dessverre ofte har vist seg å mislykkes. Å vokse ut fra dårlig lønnsomhet er det få, om noen, som har lykkes med i vår næring.

Veidekke er i dag en ledende bedrift i næringen i Norge. Vekst har imidlertid aldri vært vår lederstjerne, derimot har vi som mål å være best og lønnsom. Med dette som utgangspunkt kommer også vekst og utvikling. Det ville være synd om fasiten av denne nedgangskonjunkturen blir at næringen blir satt 20 år tilbake i tid.