På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har By- og regionforskningsinstituttet NIBR utredet hvordan plan- og bygningsloven kan styrkes som verktøy for samordning i arealforvaltningen. Grepene som foreslås vil nok av en del oppfattes som radikale.

I dag styres arealforvaltningen i hovedsak av kommunene gjennom arealplaner etter plan- og bygningsloven. Statlige og regionale hensyn/interesser ivaretas gjennom disse aktørenes innspill og innsigelser til arealplanene, men også delvis gjennom egne tillatelser etter de ulike sektorlovene. Regelverket er fragmentert. Etablering av en gruvevirksomhet ved sjøen kan eksempelvis kreve reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, utslippstillatelse etter forurensningsloven, tillatelse etter havne- og farvannsloven og tillatelse etter kulturminneloven om det er kulturminner i planområdet.

For næringslivet kan det være utfordrende å måtte forholde seg til et vell av lover om arealforvaltning. Systemet er uoversiktlig og vanskelig å forholde seg til. Det kan være en rekke offentlige organer som må gi tillatelse før næringsvirksomheten kan starte opp. Reguleringsplan er ikke alltid nok. Veien frem mot en endelig tillatelse til et eiendomsutviklingsprosjekt eller annen næringsvirksomhet forutsetter betydelig innsikt i et komplekst sett av lover.

De nødvendige tillatelsene etter de forskjellige lovene gis i dag av ulike instanser. Og de kan inneholde ulike vilkår. Vilkårene kan noen ganger være motstridende, slik at det ikke er mulig å oppfylle alle.

NIBR foreslår to hovedgrep. For det første skal plan- og bygningsloven gis forrang fremfor sektorlovene. Når kommunen har regulert et areal til boligbygging, industri eller gruvedrift skal næringslivsaktørene som søker om tillatelse til boligbygging, industri eller gruvedrift ha krav på tillatelse, uavhengig av de ulike sektorlovene. Sektorlovene – som energiloven, havne- og farvannsloven og forurensingsloven – skal ivaretas som en del av kommunens arealplanarbeid. Dette skal skje via innspill og vurderinger fra de ulike fagmyndighetene.

Det andre hovedgrepet NIBR foreslår er at byggetillatelse etter plan og bygningsloven skal være den eneste tillatelsen en næringslivsaktør skal trenge fra det offentlige for å starte opp boligbyggingen, industrivirksomheten eller gruvedriften. Kommunen må som ledd i byggesaksbehandlingen innhente vurderinger fra de ulike sektormyndighetene. Det vil si Fylkesmannen, Miljødirektoratet, Norgesvassdrags- og energidirektorat, Direktoratet for Mineralforvaltning, Bane NOR og Kystverket for å nevne noen.

I tillegg foreslår NIBR en generell opprydding i sektorlovene. Flere lover slås sammen og en del lovbestemmelser flyttes til plan- og bygningsloven.

Det er lett å se at slik samordning kan gjøre arealforvaltningen mer oversiktlig og enklere å forholde seg til for de private aktørene. Hensynene bak den enkelte sektorlov er allerede i dag en del av det kommunen må vurdere etter plan- og bygningsloven, men nå blir det kommunens vurdering som til sist blir førende. Derved slipper man flere sett av tillatelser og runder med innsigelser fra sektormyndigheter, ettersom avveiningene skal være gjort i forkant. Sektormyndighetene må komme på banen tidlig i prosessen.

Samtidig er det ikke vanskelig å se innvendingene mot forslaget. Det vil stille høyere krav til kommunenes behandling av arealplaner og byggetillatelser. Faren for at dette vil gi lengre saksbehandlingstid er overhengende. Risikoen for at enkelte hensyn drukner i mengden av faglige innspill til en reguleringsplan eller en byggetillatelse vil nok også være større jo flere fagmyndigheter kommunen skal koordinere. Og den til tider kontroversielle avveiningen av de enkelte hensynene blir ikke enklere av at det er kommunen som til sist skal foreta den. Når mange hensyn blir avveid i en totalitet, kan det dessuten bli vanskeligere for den næringsdrivende å identifisere hvor skoen trykker.

Forslaget vil kreve en rekke lovendringer. Både i plan- og bygningsloven og i så godt som alle sektorlovene. Pågående lovutredninger – som det nylig oppnevnte Minerallovutvalget – bør se hen til disse potensielt omfattende endringene.

Endringsforslagene går dessuten rett inn mange av dagens høyaktuelle diskusjoner: Hva er en bærekraftig utbygging? Vindkraftutbygging og kraftlinjer. Eiendomsutvikling versus jordvern. Balansen mellom kommunalt selvstyre og statlig styring. Klimaendringenes krav til utbygging. Knutepunktutvikling eller 15-minutters byen. Her er det mye å ta av.

Endringer av den typen NIBR foreslår er gjennomgripende og forutsetter en bred debatt hvor alle relevante argumenter bør frem. Vi ønsker debatten rundt dette velkommen.