Innlegg: Det trengs 100 milliarder kroners-kontrakter for å ta inn etterslepet i norsk infrastruktur

Utviklingen fra 2010 til 2019 er vist i figuren nedenfor,

hvor det samlede etterslepet er beregnet til 4050 milliarder kroner, nesten et halvt oljefond. Ja, du leste riktig.

Det er opplagt at noe drastisk må gjøres for å stoppe etterslepet. Samme prosedyre som sist holder ikke. Et stadig voksende etterslep på infrastruktur er noe de aller fleste land i verden sliter med. McKinsey Global Institute estimerte i 2016 at verden trenger ca. 3,3 trillioner USD årlig for å ta inn etterslepet, omtrent 3300 oljefond årlig.

Jeg ser at en diskuterer kontraktstørrelse i disse dager. Da er det viktig å ta rett utgangspunkt for diskusjonen. 4050 milliarder kroner tilsvarer 4050 kontrakter på 1 mrd. kr/stk, eller 8100 kontrakter på 0,5 mrd. kr/stk. Det sier seg selv at det vil være umulig å ta inn et så stort etterslep med en slik strategi. En må tenke og gjøre utenom det tradisjonelle.

Selv om det inngås kontrakter på 100 milliarder kroner pr. kontrakt trengs det over 40 slike kontrakter for å dekke inn etterslepet.

Det er umulig tenker du nok nå. Min mening er at det er fint mulig, en må bare tenke og gjøre annerledes. Det aller meste av mitt yrkesliv, som strekker seg fra 1975 til i dag, har jeg jobbet på byggherresiden med store prosjekter, i Norge og i utlandet, mest innen industriutbygging på land og til havs, men også innen helse og jernbane. Jeg har sett bygg- og anleggsindustrien på nært hold i alle disse årene og må si at det er fabelaktig hva som bor i denne industrien bare den slipper til på sin måte og har byggherrer som forstår dette og virker som gode tilretteleggere.

I sin leder 13. oktober 2019 skriver sjefredaktør Arve Brekkhus følgende på bygg.no: Oppgavene i den norske byggenæringen, og da spesielt innen utbyggingen av infrastruktur, blir stadig mer omfattende. Det burde innebære mer bruk av arbeidsfellesskap, men blant de norske aktørene er dette nesten helt fraværende. Blant de utenlandske gigantene derimot, ser vi at dette blir stadig mer vanlig i Norge.

Internasjonalt, og også i Norge, har OECD konstatert at bygg- og anleggsindustrien ikke klarer å henge med i utviklingen når det gjelder effektivisering i lys av teknologiutviklingen og nye arbeidsformer. Årsaken, etter min mening, er manglende forutsigbarhet. Omsetningen i bygg- og anleggsindustrien kommer for det aller meste enten fra engangsbyggherrer eller fra offentlige byggherrer som skal ha alt på sin måte for det meste. Det blir som en alpinist som får ny teknikktrener for hver konkurranse, umulig å bli best.

Heldigvis er det endring i gang når det gjelder bruk av ny teknologi. Der foregår det intet mindre enn en revolusjon innen bygg- og anleggsindustrien. Jeg illustrer det med buzz-ord som: Virtual Reality (VR), Artificial Intelligence (AI), Internet of Things (IOT), Digital Twins, Drones, Robotics, Exoskeleton, Autonomous Vehicles (AV), Zero Waste, Pre-fabrication, Sustainability, Circular Economy, listen bare fortsetter og fortsetter. For unge mennesker må bygg- og anleggsindustrien være «the place to be». Her vil det bli utfordringer som skal løses i mange årtier fremover, jeg drister meg på hundreårsperspektivet og mer.

Vi må bli mer langsiktige, og vi må måle prestasjonene slik at vi stimulerer til forbedring. Norsk kultur, arbeidsliv og kompetansen i norsk byggenæring er klare konkurransefordeler. Vi har en tillitsbasert kultur, kan delegere beslutningstaking, vi er åpne for samarbeid og deling samt at vi har selvstendige formenn/driftsledere og fagarbeidere. Vi må utnytte dem.

Mekanismen som trengs er store kontrakter som varer, gjerne i 10 år og mer. Hvordan skrus de sammen?

Mitt forslag er alliansekontrakter. I de mest konkurransedyktige næringene som finnes er allianser over mange år en forutsetning for å lykkes. Raufoss leverte sin første støtfanger til Volvo i 1967 (til 142-modellen) og leverer fortsatt støtfangere til Volvo. NTNU har forsket på allianser og peker på at det er en flerpartskontrakt for en oppgave som ikke er veldefinert, men må utvikles av partene sammen. Oppgaven kan være organisert som et integrert prosjekt, program eller portefølje av prosjekter. Alliansen benytter ulike virkemidler for samarbeid, hvorav de følgende er mer vanlig enn de andre: etablering av en alliansegruppe (flerpartskontrakt), samordning av mål, deling av risiko og muligheter, klausul som utelukker søksmål, alliansens styringsgruppe er øverste organ, krav om enstemmighet ved beslutninger, integrert prosjektorganisasjon, utvikling av en enhetlig alliansekultur, virtuell organisering, åpen bok, byggherres revisjon av entreprenørs regnskap, tredelt kontraktoppgjør (kostnadsdekning, overhead og bonuser).

Alliansemodellen utfordrer regelverket, men det er mye mer som er mulig innen regelverket enn det som vanligvis blir praktisert.

Er Norge klar for store alliansekontrakter?

Å jobbe sammen om oppgaven er alltid lurt! De som lykkes jobber slik - uansett bransje og geografisk plassering. Flere suksesshistorier er dokumentert rundt om i verden og i mange ulike næringer. Er det noe i den norske virkeligheten som skulle tilsi at det ikke kunne fungere her? Snarere tvert imot tror jeg.

Sitatene nedenfor fra artikler på bygg.no sier sitt om utfordringene i bransjen. Jeg tror at gjennom langsiktige alliansekontrakter så kan de fleste av disse utfordringene løses.

* Bygg og anlegg utgjør nesten 26 prosent av alle konkurser og tvangsavviklinger. (bygg.no 13. 09.19)
* Omkamp om prosjekter skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. (bygg.no, 13.05.20)
* Han (Arve Brekkhus) er ikke alene om å trekke linjene tilbake til den perioden (bankkrisen) og som flere andre, viser han til at næringen gjorde en tabbe da man stoppet rekrutteringen og inntaket av lærlinger. (bygg.no 01.05.20)
* Ikke attraktivt for en ung jente å begynne i næringen hvis hun må dele garderobe med menn. (bygg.no 06.03.20)

Det offentlige sitter med nøkkelen. De må stille konkrete krav i konkurransegrunnlaget, være inkluderende, lage plass for liten og stor, lokale, nasjonale og internasjonale, lærlinger og drop-outs. Langsiktighet vil tiltrekke seg unge talenter og sikre at en kan ta ut lærekurveeffekter, for den enkelte, selskapene, industrien og samfunnet.

Hele verden sliter med etterslep på infrastruktur, - knekker vi koden, - er verden åpen for norsk bygg- og anleggsnæring.

Hvorfor ikke sette i gang prosessen nå, før etterslepet gjør at «det norske huset» ramler i hodet på nasjonen?