Denne tabben kan vi ikke gjøre igjen

De som har levd en stund, og som ikke minst var en del av byggenæringen i de tøffe årene fra 1987 til 1992, husker godt denne perioden. Mange banker hadde tapt store penger på utlån slik at egenkapitalen forsvant, og staten måtte gå inn for å redde en rekke av bankene. Dette medførte at det ble særdeles vanskelig for mange å få lån, rentene var skyhøye – og dette kom etter en lengre periode med oppgangstider, der mange hadde tatt seg lån over pipa. Mange endte dermed som gjeldsslaver. De satt uten jobb, og med lån de ikke kunne betjene, som var høyere enn verdien på boligen.

I denne perioden stanset store deler av byggenæringen opp. Finansieringen av boligmarkedet var borte. Dette uløste dermed en krise for byggenæringens aktører som mange fortsatt husker og som savner sidestykke i moderne norsk historie. Heldigvis er bankene nå i en helt annen posisjon enn under krisen på 1980- og 1990-tallet.

Forhåpentligvis havner vi ikke der igjen, men det er visse faresignaler som tilsier at vi også nå kan gå mot en tøff landing noe frem i tid, om det ikke gjennomføres de nødvendige tiltak nå. Ikke minst ser vi innen boligsektoren at enkelte begynner å slite med å få lån, og dermed stopper boligsalget opp, noe som selvsagt vil få store konsekvenser for igangsettingen noe frem i tid. Det er derfor viktig å se til at finansieringsmulighetene fortsatt finnes, og at statlige ordninger kommer mer på banen enn vi har sett frem til nå. Får vi en langvarig nedgang innen boligsektoren får det store konsekvenser for næringen som helhet, men også for hele samfunnet. Og dette toget går nå – det hjelper ikke å komme med tiltak om et halvt år.

Under bankkrisen var det mange entreprenører og byggmestere som slet tungt, noe som selvsagt også påvirket hele verdikjeden. Den kanskje største tabben man gjorde på den tiden, som man fullt ut aldri har kommet over, er rekrutteringsarbeidet, eller mangelen på dette under den tøffe krisen. Det ble fattet flere fatale beslutninger i virksomhetene rundt de nye personene som var på vei inn i næringen. Da man sto midt oppe i bankkrisen og måtte kutte kostnader er det selvsagt lettvint å stoppe rekrutteringen av nye ansatte og redusere inntaket av lærlinger. Ofte var det naturligvis også de nyansatte som måtte gå først ved nedbemanninger.

Det har hele næringen måttet betale dyrt for siden. I prinsippet forsvant en hel generasjon ingeniører i denne perioden – og en rekke fagarbeidere måtte slutte og kom aldri tilbake. Dermed er det fortsatt slik at mange nyutdannede som kom ut fra utdanningsinstitusjonene i perioden 1987-1992 ikke finnes blant næringens ansatte i dag. Terje R. Venold, som satt som toppsjef i Veidekke gjennom 24 år, uttalte i et intervju i Byggeindustrien i forbindelse med at han valgte å tre til side at nettopp dette er noe av det han har angret mest på i sin karriere.

Han uttalte: «– Den dårligste beslutningen jeg har vært med på å ta, var i 1990 da vi sto midt oppe i bankkrisen, og deler av vårt marked ble halvert. Der og da stoppet vi inntaket av nyutdannede ingeniører. Dermed mangler vi kullene fra 1990, 1991, 1993 og delvis 1994. Andre virksomheter i næringen tok heller ikke inn nyutdannede, og byggstudiet ved NTH ble nærmest et åpnet studium.»

Denne feilen må vi for all del ikke gjøre på ny. Pass på å ta vare på de nyutdannede, ta inn lærlingene som ønsker seg inn til næringen – og ikke tenk kortsiktig. For koronakrisen vil gå over, selv om det vil blåse hardt en periode fremover. Og når oppgangen kommer, må vi ha alle folkene på dekk for å klare å ta unna alle oppgavene som ligger og venter.