Artikkelserie fra Advokatfirmaet Selmer - Sluttoppgjør og merverdiavgift

Det er ikke uvanlig at det er uenighet mellom entreprenør og byggherre om sluttoppgjøret. Det kan gjelde prisingen av varer og tjenester som er levert, om det er levert tilleggsarbeider, om det foreligger forsinkelser som utløser krav om dagmulkt, eller om det foreligger andre forhold som innebærer krav på erstatning eller tilleggsvederlag. I andre tilfeller kan manglende betalingsevne eller betalingsvilje hos en av partene gjøre sluttoppgjøret vanskelig.

I entrepriseforhold er merverdiavgiftsbehandlingen som utgangspunkt ikke problematisk, da de varer og tjenester som normalt leveres er fullt ut avgiftspliktige. I forbindelse med sluttoppgjør og etterfølgende forhandlinger, kan imidlertid merverdiavgiftsreglene være krevende å forholde seg til, og feil håndtering kan både føre til etterberegninger fra skattemyndighetene og avgiftstap.

Merverdiavgift på sluttoppgjørskravet
Merverdiavgift oppkreves og innbetales med utgangspunkt i fakturatidspunktet. Etter bokføringsregelene skal sluttfaktura utstedes senest innen en måned etter utløpet av den alminnelige oppgavetermin som bygge- eller anleggsarbeidet avsluttes. Eventuelt tilbakeholdt beløp (innestående) som ikke er tatt med tidligere, må også tas med i sluttoppgjøret.

Regelverket innebærer at også omtvistede krav må faktureres dersom entreprenøren mener at de har et krav på betaling fra byggherre. Fakturering kan ikke unnlates ved å fremme kravet i f.eks. protokoller fra byggemøter mv. For omtvistede krav innebærer dette at entreprenøren kan måtte betale inn merverdiavgiften til staten lenge før det blir avklart om byggherren faktisk betaler kravet. Det kan dermed være fornuftig å gjøre mest mulig avklaringer mellom partene før sluttfaktura sendes, for å unngå at entreprenøren må ligge ute med merverdiavgift på tilleggsregninger som byggherren ikke kommer til å betale.

Skille mellom omsetning og erstatning
Det er kun omsetning av varer og tjenester som er avgiftspliktig, mens erstatning uten motytelser ikke regnes som omsetning og dermed heller ikke skal tillegges merverdiavgift. Eksempelvis vil erstatning som en av partene skal betale som følge av skade ikke anses som avgiftspliktig omsetning. Det må derfor gjøres en vurdering av om krav som fremmes er å anse som erstatning eller omsetning, og i hvilken grad de skal tillegges merverdiavgift eller eventuelt påvirker grunnlaget for beregning av merverdiavgift.

Når det gjelder dagmulkt eller konvensjonalbøter, er det et stadig tilbakevendende tema om disse er å regne som erstatning som ikke påvirker merverdiavgiften, eller om de anses som en avtale om reduksjon av vederlaget slik at merverdiavgiften skal beregnes av nettovederlaget (opprinnelig avtalt pris minus dagmulkt).

Finansdepartementet mente tidligere at påløpt konvensjonalbot ikke skulle ha noen innvirkning på avgiftsgrunnlaget, da boten ofte har en tvangsmessig og/eller erstatningsmessig funksjon og ikke alltid kan ses som en avtale om reduksjon av vederlaget som følge av forsinket levering. Siden innholdet og formålet med konvensjonalbøter imidlertid kan variere og det i praksis vil være vanskelig å fastslå den rettslige karakter av en avtale om konvensjonalbot, har departementet endret oppfatning og har uttalt at påløpt dagmulkt/konvensjonalbot kan trekkes fra i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift. Dette er også lagt til grunn av skattedirektoratet i merverdiavgiftshåndboken.

Unngå ettergivelse av krav
Ved forhandlinger om betaling av sluttoppgjør er det viktig å søke å bli enige om hva som er levert og verdien av dette, for deretter å korrigere faktureringen gjennom å kreditere og utstede nye fakturaer på riktig beløp. Ved en slik fremgangsmåte vil det være liten risiko for at skattemyndighetene ikke vil godta at merverdiavgiften korrigeres i henhold til oppnådd enighet og nye fakturaer.

Det som bør unngås er tilfeller hvor entreprenøren ettergir krav, da slik ettergivelse normalt vil innebære at merverdiavgiften som er innbetalt i tilknytning til kravet ikke kan korrigeres og vil utgjøre en tilleggskostnad for entreprenøren. Med unntak av tilfellene hvor det skjer en ny fakturering gjennom kreditering, er det kun i hevingstilfellene og i tilfeller hvor fordringen anses tapt som følge av skyldnerens manglende betalingsevne at beregningsgrunnlaget for merverdiavgift kan korrigeres. Her har skattemyndighetene lagt seg til en meget streng praksis som innebærer at det lett oppstår avgiftstap i tilfeller hvor manglede betaling dels skyldes en kombinasjon av uenighet om kravets størrelse og manglende betalingsevne.

I forbindelse med forliksforhandlinger er det dermed viktig å ha fokus på merverdiavgiftsreglene, da ulike løsninger og formuleringer kan medføre store avgiftsmessige forskjeller.