Innlegg: Temu-tilstander i offentlige anskaffelser

Kommune og stat kjøper arkitekttjenester på samme måte som man kjøper billigvarer på Temu: usett og utelukkende basert på pris. 

Resultatet er at kvaliteten svekkes, og både fellesskapet og bransjen taper.

Vi i Arkitektbedriftene merker en økende frustrasjon blant våre medlemmer: Offentlige oppdragsgivere over hele landet prioriterer pris foran kompetanse, kvalitet og verdiskaping. 

Det er en utvikling verken vi eller samfunnet har råd til. Det billigste er sjeldent det beste.

Systemfeil i anskaffelsespraksis

Gjennom de siste 30 årene med EØS-samarbeid er EUs regler for offentlige anskaffelser blitt implementert i Norge. Hensikten bak regelverket er god: motvirke korrupsjon og sikre frihandel i Europa. Men i vår bransje ser vi flere uheldige konsekvenser.

Regelverket har ført til et høyt antall klagesaker, som igjen har skapt frykt for å gjøre feil hos de offentlige innkjøpere. Mange tolker derfor reglene i strengeste forstand og tør verken å bruke handlingsrommet i regelverket, eller sunn fornuft.

I mange konkurranser ser vi at bestillere utilsiktet velger en evalueringsmodell som gjør at pris vektlegges uforholdsmessig høyt, eller får avgjørende betydning. Vi tror dette skyldes usikkerhet og manglende kunnskap hos innkjøperne. Konsekvensen er at kvalitet og erfaring tilsidesettes. 

Det er ingen tjent med.

Poengsystemet devaluerer kvalitet

I alle anskaffelser er bestiller forpliktet til å vurdere og oppgi hvordan ulike kriterier i tilbudet vil bli vektet eller hvordan de vil prioriteres mot hverandre. Ofte prioriteres kvalitet og kompetanse over, eller på linje med, pris ved bestilling av arkitekttjenester, fordi det er bredt anerkjent at verdien av god planlegging og prosjektering langt overstiger honoraret til arkitekter og andre rådgivere i et byggeprosjekt. Kun sjeldent er pris vektet høyest når arkitektoppdrag utlyses. Det er bra!

Men det som skjer altfor ofte er at poenggivningen i forbindelse med tildelingen av oppdraget gjøres ulikt for pris og kvalitative kriterier. Timepriser er lett sammenlignbare og spres utover hele poengskalaen f.eks. fra 1-10. 

Billigste tilbud får 10 poeng og dyreste får 1 poeng. Kvalitet og kompetanse derimot, er vanskeligere å vurdere, skille fra hverandre og rangere. Derfor ender mange bestillere med kun å bruke en liten del av poengskalaen ved rangering av tilbydernes kvalifikasjoner. 

Resultatet er at prisen får relativt sett mye større vekt enn det var tiltenkt, og dermed helt eller i all hovedsak avgjør hvem som vinner anbudet.

I en anskaffelse før sommeren hvor pris og kvalitet skulle vektes 50/50 var de tre best rangerte tilbyderne også nummer 1, 2 og 3 på pris. På kvalitet ble de samme tilbudene rangert som henholdsvis nummer 24, 16 og 21 av totalt 28 tilbydere. Faktisk var de åtte best rangerte også de åtte billigste. Tilbudet som ble vurdert best på kvalitet, ble kun rangert som nummer 13 totalt. Konkurransen ble i praksis redusert til en priskonkurranse, til tross for at bestiller hadde valgt tildelingsprinsippet “beste forhold mellom pris og kvalitet”. 

Årsaken til dette var at hele poengskalaen fra 0 til 6 ble benyttet for priskriteriet, mens kvaliteten for hovedparten av tilbudene ble rangert ett sted mellom 5 og 6. Resultatet er at bestiller velger et tilbud som er rangert blant de dårligste, og med en pris som tilsier at oppdraget ikke er økonomisk bærekraftig for arkitekten.

Konsekvenser for bransjen og samfunnet

Arkitektbransjen har, som resten av byggenæringen, vært inne i en periode med lavkonjunktur. 

Rentenivået har vært høyere enn på mange år, og prisene på importerte materialer har økt dramatisk, både som følge av geopolitisk uro og en svekket kronekurs. 

Når dette kombineres med en feilslått innkjøpspraksis hos de offentlige bestillerne, havner bransjen i en ond sirkel: Arkitektkontorer som kjemper for å overleve underbyr hverandre fordi konkurransen reelt handler om pris. Kommune og stat ender med å takke nei til de best kvalifiserte tilbyderne og akseptere de billigste, selv der kvalitet er vektet høyest i utlysningen. Små forskjeller i timepriser blir utslagsgivende selv om ekstrakostnadene er marginale sammenliknet med den totale investeringen det er snakk om. 

Og arkitektene senker prisene ytterligere for å få gjennomslag i neste anbud.

Bestillere må tørre å rangere kvalitet!

Løsningen er i prinsippet enkel. Bestillere må bli bedre til å vurdere og rangere kvalitet og ta større ansvar for resultatet av de offentlige anskaffelser.

De må på forhånd gjøre klart hvilken evalueringsmodell som skal brukes og teste ulike tilbudsscenarier for å sikre at modellen faktisk fungerer som forventet. 

Bestillere må stille seg spørsmålet: "Hvilke kriterier er egnet til å skille mellom tilbyderne og sikre at vi får den kompetansen vi trenger?". 

Kun hvis poengskalaen brukes likt for alle kriterier, oppnår man den ønskede vektingen mellom pris og kvalitet.

I Arkitektbedriftene har vi stor forståelse for at mange bestillere sliter med å definere relevante kvalitetskriterier som det er mulig å rangere objektivt. Derfor utvikler vi nå en veileder som skal hjelpe innkjøpere med å velge gjennomtenkte kvalitets- og kompetansekriterier, som faktisk gjør det mulig å skille tilbyderne fra hverandre på en faglig forsvarlig måte.

Også prisen må rangeres kritisk

Det er ikke gitt at prisforskjellen må evalueres med bruk av hele poengskalaen. I Danmark benyttes det ulike modeller nettopp for å unngå at pris blir eneste reelle konkurranseparameter.

I noen konkurranser er det et premiss at tilbudene med høyeste og laveste pris diskvalifiseres. Det motvirker prisdumping og virker disiplinerende på tilbyderne. Med en slik praksis unngår man at useriøse aktører vinner frem med skambud, noe som ofte fører til svak gjennomføring, redusert kvalitet, risiko for feil, mislighold, konflikter, og til syvende og sist, økte kostnader.

En annen modell som brukes i Danmark er «targetpris», der oppdragsgiver på forhånd angir en forventet pris basert på tilgjengelig budsjett. Pristilbudene vektes da i relasjon til den forventede prisen, men med et premiss om at tilbud som avviker mer enn en gitt prosentsats ikke oppnår ytterligere poeng. På denne måten sikrer oppdragsgiver at det er balanse mellom pris og kvalitet – og at pristilbudene er relevante i forhold til prosjektets faktiske rammer.

Arkitektur skaper verdi

Offentlige innkjøp er blant våre viktigste politiske verktøy for å skape verdi for samfunnet. Da må vi tørre å bruke dem riktig.

Når pris trumfer kvalitet i offentlige arkitektkonkurranser, taper vi alle.

Det offentlige må slutte å kjøpe arkitekttjenester som om det var netthandel. De må ta ansvar, tenke langsiktig, og sikre mest mulig samfunnsverdi når det investeres for fremtiden.

 Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.