Selv har jeg nå vært i byggenæringen i 25 år. På midten av åtti-tallet var kvinneandelen ved bygningsingeniørstudiet ved det vi nå kaller NTNU forsvinnende lav, under 10 %. Utviklingen siden den gang har vært svært positiv, de senere årene har kvinneandelen ligget på mellom 20 og 30%. En god del av æren for dette skal Næringslivsringen ha, både gjennom garanti for sommerjobb og støtten til PMS (Piker med spiker).

Og hvordan har så denne utviklingen påvirket byggenæringen? Etter egen oppfatning, ikke så veldig mye. Arenaene for å diskutere problematikken er i dag som tidligere primært når menn i ledende stillinger møter kvinner i egen organisasjon eller bedrift for da, selvsagt, å si hvor viktig de er, og hvor viktig det er å satse på rekruttering av flere kvinner fremover.

Kanskje satt litt på spissen, men med en alvorlig undertone bak. Min påstand, vi kommer ikke videre med dette før det diskuteres i fora der menn møter menn. Og at diskusjonen dreier seg om hvordan beholde, ikke bare rekruttering.

Byggekostnadsprogrammet, som nylig er avsluttet, gjorde et hederlig forsøk på å gjøre noe med dette. I strategien utformet av programmets styre ble det valgt ut tre temaer som viktige premissgivere for å få nyutvikling inn i byggenæringen. Et av disse var Bedre ledelse og ansvarliggjøring i alle ledd, og et av de første prosjektene som fikk innvilget støtte til dette var oppstarten av Kunnskapsringen, et mentorprogram for kvinner i Byggenæringen. Det at det er så få kvinner i ledende stillinger i byggenæringen ble av programstyret ansett å være et hinder for innovasjon og nyutvikling. Gjennom to mentorprogram fikk unge kvinner i næringen anledning til å møte menn eller kvinner med lengre erfaring i en mentorrelasjon til gjensidig nytte.

Programmet er nå avsluttet, og i disse dager er det uvisst om det blir noen videreføring av Kunnskapsringen. Mange kan mene at dette da har hatt svært begrenset effekt, totalt sett relativt få mennesker engasjert. Imidlertid tror jeg personlig effekten kan være stor, dersom mennene som gjennom sin mentorrolle har skaffet seg verdifull innsikt i problemstillinger de bør ta med hjem til egen bedrift og sette på agendaen der.

Jeg har nettopp deltatt på vegne av SINTEF i et såkalt konsensus lederpanel med europeiske ledere, både menn og kvinner, i et EU prosjekt kalt genSET, eller gender in science. Vi skulle komme til enighet om anbefalinger å gi til EU kommisjonen om hvordan øke kvinneandelen i ledende stillinger i akademia. Vi har endt opp med ni anbefalinger, hvorav flere av disse er like relevante for næringslivet som for instituttsektoren. Hovedessensen er at økt mangfold i team gir økt kvalitet på beslutninger.

Og hvordan står det så til i eget hus? Takk bare bra! Og det er selvsagt ikke min fortjeneste, etter et år i stolen. Til min store overraskelse har jeg oppdaget hvor svært mange av de dyktige kvinnene utdannet de siste ti-årene ved universitet og høgskoler har havnet; de er faktisk her.

Enda mer overraskende var det da jeg for kort stund siden også oppdaget at SINTEF Byggforsk er det konsernområdet i SINTEF som har høyest kvinneandel, både blant forskere OG blant ledere i hele SINTEF, høyere enn de instituttene som representerer de mer tradisjonelle kvinnefagene som for eksempel materialer og kjemi.

Det siste gir kanskje igjen grunn til bekymring. Andre næringer, med det jeg vil kalle et mer sunt syn på mangfold, rekrutterer dyktige menn og kvinner uten å tenke kjønn. Byggenæringen er ikke der i dag.

Kommer vi så dit?
Da må byggenæringen få flere enn Petter Eiken i Skanska, som både står på for dette tema i egen bedrift, og han tør også å utfordre andre på det gjennom for eksempel styrelederrollen i Byggekostnadsprogrammet.

Tiden er inne for et positivt løft. Les Kyrre Olaf Johansens gjestekommentar nå sist uke på bygg.no, hans tanker viser også behovet for næringen i å se på fremtiden med nye øyne. Vi må tørre å la andre typer erfaringer og tanker enn det som tradisjonelt har rådet komme inn der beslutningene tas! Miljø er et godt eksempel. Fortsetter store deler av næringen å se på dette som en stabsoppgave som ikke har særlig med forretning å gjøre er jeg redd næringen gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.

Litt personlige erfaringer, jeg hadde mange flotte og utfordrende år i Skanska. Åtte av disse som medlem av ledergruppen i Skanska Norge. I mange av disse årene den eneste kvinnen. Utfordring til dere menn; tenk dere den omvendte situasjonen. Trenger jeg si mer? I dag er jeg medlem av en konsernledelse der fem av fjorten er kvinner. Det gjør noe med diskusjonene! Det er ikke bra, verken med nesten bare menn eller nesten bare kvinner!

Tror jeg det er håp?
Tja. Men menn må diskutere med menn, og det er ikke bare kvinnene som skal gi svaret på hvordan og hvorfor. Og dere må ville det! Ikke gjør det fordi det er politisk korrekt. Tar dere utfordringen med å sette diskusjonen på dagsorden, både i bedriftene og i organisasjonene?

Og husk, det er faktisk ikke kvinnene som taper. I fremtiden er det revnende likegyldig for kvinnene som utdanner seg innen våre fag om de får utfordringer i byggenæringen eller ikke; det vil være nok av andre næringer som ønsker velkomne med åpne armer og gir spennende og utfordrende oppgaver..