Mye mer enn en biodiesel-krig

Tillit er noe som bygges over tid. Tillit er ikke noe du kan true deg til. Regelen gjelder i privatlivet. Den gjelder i ekteskapet. Den gjelder i forretningslivet. Den gjelder ikke minst i politikken.

Øyvind Kvaal

Yrkeskarriære: Politisk journalist Vårt Land og Stavanger Aftenblad, informasjonsjef Amoco Norway Inc, informasjonssjef Conoco Norway Inc., direktør forretningsutvikling AsCO Norge, daglig leder Valsneset Energi og Industriselskap, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt NCC Construction AS.

Har bl.a. arbeidet med etableringen av testsenteret for vindkraft (VIVA) på Valsneset, utbyggingen av olje- og gassfeltene Valhall og Heidrun og metanolfabrikken på Tjeldbergodden.

Kvaal er nå freelance skribent.

Andre gjestekommentatorer

Sven Christian Ulvatne, BackeGruppen

Ketil Lyng, BNL

Per Sandberg

Steinar Gullvåg (A)

Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret

Petter Eiken, Skanska

Terje R. Venold, Veidekke

Øyvind Halleraker, Høyre

Jon Sandnes, EBA

Pål Egil Rønn, AF Gruppen

Petter Moe, NCC

Liv Kari Skudal Hansteen, RIF

Martin Mæland, OBOS

Terje Nøstdal (Belief)

Det kan ta år å bygge opp tillit. Det kan ta ti sekunder, en setning eller en handling å rive vekk grunnlaget for tilliten. Hvis det skjer, bli det krise.

Stortinget og media har de siste ukene vært preget av en politisk strid om avgift på biodiesel. Den utviklet seg til en strid på mange plan. Etter hvert ble striden noe mer enn en biodiesel-krig. Temaet er tillit.

Ja, hva har vi hørt, sett og lest?

Vi har opplevd en kø av politikere i media og på Stortingets talerstol som sier at de stemmer for noe de egentlig er i mot. Miljøministeren har sagt at ”vi ikke forsto hva vi foreslo”. En annen minister holdet på å le seg skakk på Stortingets talerstol fordi hun ikke visst hva hun skulle svare om denne saken, og deretter skjøv hun spørsmålet over til en annen minister.

Vi har lest om en parlamentarisk leder som stemmer for det han er imot fordi han mener at han da redder en regjering som er bedre enn en som utgår fra opposisjonen. Verken han eller statsministeren vil svare på om statsministeren har satt sin stilling inn på biodieselavgiften. I samfunnet for øvrig kalles slikt for arroganse. I det politiske liv får det etternavnet Arroganse med fornavnet Makt. Makt Arroganse.

En annen politiker sukket ”jeg glad for at dette snart er over – når vi har gjort unna denne avstemningen får vi se å komme oss videre”. I regjeringspartiene har fortvilelsen vært stor. Der har man etter hvert forstått at dette ikke handlet om miljø, selv om en annen parlamentarisk leder etterpå kalte vedtaket ”en seier for miljøet”.

Biodiesel-krigen handler om makt. Den handler om politikere som stemmer for noe de er i mot for å holde på taburettene og sine personlige posisjoner. Som stemmer ja når de mener nei. Som stemmer nei når de mener ja. Som styres av en statsminister som i fortrolighet innrømmer at han ikke ville foreslått denne avgiften i et valgår. Som dagen etter at avgiften er vedtatt får en katastrofemåling med en reduksjon på 7% i tilslutning.

Slik svarer folket når tillit blir målt.

Ingen har blitt overbevist om at denne avgiften er riktig. Her raseres industriarbeidsplasser. LO har ikke vært på banen. I enhver annen sak ville LO forsvart industriarbeidsplassene. Ikke denne gangen. Denne gangen handler det om å beholde politisk makt og posisjon.

I ”gamle dager” sto statsministeren tydelig og klart frem og stilte kabinettspørsmål når det var fare for at det ikke var flertall i Stortinget for hans politikk. Denne gangen nekter han å svare på spørsmål. Han har forstått at han har en dårlig sak som neppe kan forsvares.

Til syvende og sist dreier denne saken seg utelukkende om tillit. Vi ser tydelige symptomer på en politikk som er ute av kurs i forhold til de verdiene som samfunnet og norsk politiske liv har vært bygget på. Ikke siden Per Borten sa at en politiker har lov til å lyve har vi sett så tydelige tegn på at makt er viktigere enn det som er riktig og sant.

Maktapparatet rundt Regjeringen har ikke overbevist noen. Det er et problem for alle – både Stortinget og det norske folket som har valgt Stortinget. Hvis velgerne hadde visst at denne tillitskrisen skulle oppstå gjennom bio-saken, er det grunn til å tro at Stortinget ville sett helt annerledes ut.

Statsministeren har forsøkt å true seg til tillit. Det kommer han til å få svi for resten av valgperioden. Samarbeidsklimaet mellom regjeringspartiene har blitt dårligere, og det har blitt stadig mer tynnslitt i miljøsaker. Tilliten mellom Regjeringen og opposisjonen har aldri vært så dårlig. Det vil bli vanskeligere å oppnå bred enighet og forlik om viktige saker for det norske samfunnet.

Hva hadde skjedd dersom noen hadde brutt ut av regjeringskoalisjonen og stemt for det de var for? Da ville vi fått en ny krig mellom partier som er regjeringskåte, men som er mer opptatt av å ikke snakke med hverandre enn å finne løsninger. Mellom opposisjonspartiene er det også begrepet tillit som er det mest sentrale. Vi vet alle at disse partiene ikke har tillit til hverandre.

Så er vi altså tilbake der vi startet i denne kommentaren. Norsk politikk er i en dyp tillitskrise. Det har bare ikke slått ut i full blomst i valg ennå.