Les Byggeindustrien digitalt
Fakta om «grønne sertifikater»
* Et svensk/norsk sertifikatmarked innføres fra 1. januar 2012.
* Grønne sertifikater (elsertifikater) skal finansiere nye, fornybare energiformer.
* Omsetningen av sertifikatene skal gi kraftprodusentene inntekter som gjør alternative energiformer lønnsomme
Artikkelen er skrevet av fagdirektør Torstein Bye i Statistisk sentralbyrå (SSB) og professor Michael Hoel ved Universitetet i Oslo.
De to slår fast at ordningen med grønne sertifikater ikke vil bidra til å redusere utslipp av klimagasser i utlandet siden Norge er en del av det europeiske kvotemarkedet. Derimot vil ordningen gi økt krafteksport subsidiert av norske kraftkunder.
Professor Michael Hoel sier til NTB at norske politikere selv må svare på hensikten sin med å gå inn på denne ordningen, men at hans vurdering er helt klar: Miljøeffekten er lik null på kort sikt, og er i beste fall usikker på lang sikt.
– Det som imidlertid er helt sikkert er at ordningen med grønne sertifikater har en høy prislapp som må betales av produsentene og forbrukerne i siste ledd, sier Hoel.
Subsidiering
Formålet med de grønne sertifikatene er å få mer fornybar elektrisk energi inn i kraftmarkedet på bekostning av tradisjonell energi. Norge og Sverige har inngått avtale om et felles sertifikatmarked fra 2012.
Ordningen fungerer slik at norske strømkunder pålegges å kjøpe noe av strømmen sin fra nye, fornybare energikilder – som for eksempel vindkraft.
– For strømkundene innebærer sertifikatet ikke annet enn en avgift og dermed en subsidie av de nye kraftkildene, mener Bye og Hoel.
Ettersom Norge er – og i mange år har vært – nettoeksportør av elektrisk kraft, vil kraftproduksjonen fra de nye, fornybare energikildene bare bidra til å øke eksporten. Bye og Hoel stiller spørsmål ved om det er riktig at fornybar kraftproduksjon skal subsidieres av norske kraftkunder når det innebærer en subsidie til eksport.
Andre metoder
Den nye, fornybare kraften bidrar heller ikke til å redusere klimagasser i utlandet, slik mange har trodd, ifølge Bye og Hoel.
Hvis hovedformålet var å redusere klimagassutslippene, burde fokus rettes mot å få til et strammere kvotemarked og sikre høyere pris. Et eksempel kunne være at Norge kjøpte opp utslippsrettigheter i dette markedet og ikke brukte disse. Da ville effekten være en prisoppgang som samtidig ville gjøre nye, fornybare teknologier lønnsomme.
Med dagens pris på utslippstillatelser i det europeiske kvotemarkedet, kunne Norge for hver 1,2 milliarder i subsidier alternativt ha kjøpt 10 million tonn utslippstillatelser (nesten 20 prosent av Norges utslipp) og kaste disse. Dette ville redusert Europas utslipp tilsvarende.