Bruk av standardkontrakter

Avtaleforholdet mellom profesjonelle byggherrer og rådgivere overlates i utgangspunktet fullt ut til partene. Det samme gjelder avtalen mellom profesjonelle byggherrer og entreprenører. Hovedregelen er avtalefrihet som innebærer at partene innenfor visse rammer kan slutte avtale om hva de vil og med hvem de vil.

Standardkontrakter
For å unngå unødvendig bruk av ressurser på å lage nye kontrakter for hvert oppdrag, utvikles såkalte standardkontrakter. Disse kan enten være utarbeidet ensidig av én part for å ivareta dennes interesser eller de kan være fremforhandlet av representanter for alle eller flere av de involverte parter, såkalte omforente standardavtaler eller "agreed documents".

Av flere grunner har oppdragsgivere og leverandører sett seg tjent med å utarbeide omforente standardavtaler. Det har også bidratt til at lovgiver ikke regulerer forholdet mellom de profesjonelle partene, slik det gjøres i tilfellene hvor byggherren er forbruker. Over tid har det vist seg som en hensiktsmessig måte å regulere rettigheter og plikter. Slike standardavtaler forutsetter at begge parter viser lojalitet i forhold til det kompromiss de i fellesskap har kommet frem til. Når rådgiveren eller entreprenøren har akseptert en risiko på et område som del av et helhetlig kompromiss, bærer det galt av sted når oppdragsgiver i ettertid ensidig utvider risikoen for leverandøren. Eksempler er at rådgiveren straffes for at byggherrens øvrige leverandører ikke oppfyller sine forpliktelser eller at oppdragsgivers betalingsmislighold ikke gir rådgiveren rett til å stanse arbeidene.

Uheldige virkninger
Ved offentlige anskaffelser er det en sterk oppfordring i forskriften om å benytte fremforhandlede og balanserte standardkontrakter, fordi det medfører klarhet og foruberegnelighet i kontraktsforholdet. Likevel ser vi en tiltagende tendens til at standardenes bestemmelser fravikes uten at det er nødvendig av hensyn til prosjektet. Dermed svekkes forutsigbarheten i vilkårene. Det skapes uklarhet og grobunn for misforståelser. Ubalansen i vilkårene kan være konfliktfremmende og skape mistillit, samt føre til taktikkeri. Det vil igjen svekke nødvendig samarbeidsklima som er spesielt viktig mellom oppdragsgiver og hans rådgivere.

I tillegg kan det understrekes at mange avvik lett øker de initielle kostnadene ved prosjektet. Det kan vel her også tilføyes at partene vil ha større fokus på posisjonering enn en rasjonell - og for oppdragsgiver - god løsning av oppgaven. Usikkerheten knyttet til utfallet av en eventuell tvist om kontrakten øker. Dette medfører også at partene eksponeres for større kostnader.

Samfunnsøkonomisk er det uheldig at oppdragsgivere - særlig offentlige eller halvoffentlige - ikke er lojale mot standardiseringstanken. Det kan bidra til en trend med økt konfliktnivå og alle de følger som det innebærer.

Leverandører som ønsker å delta i konkurransen om et oppdrag, men som ikke vil gå inn på uforutsigbare avtalevilkår, kan ikke ta forbehold mot kontraktsvilkårene uten å bli avvist. RIF henvender seg ofte til oppdragsgivere med oppfordring om å benytte omforente standardkontrakter. Dersom oppdragsgiver likevel ikke vil legge en balansert avtale til grunn, kan resultatet være at flere rådgivere avstår fra å levere tilbud. Dermed begrenses konkurransen og oppdragsgiver går glipp av kompetente tilbyde.