Lite interesse for forskningsresultater

Forskningsrådets program for velferdsforskning avsluttes i dag etter 10 år og over en halv milliard kroner. En gruppe samfunnsforskere har kommet til at departementene ikke har vist så stor interesse for resultatene av forskningen de har betalt for.

Norge var først med et eget forskningsprogram med fokus på velferd. Hva kom det ut av innsatsen, og hvordan har politikk og forvaltning gjort seg nytte av funnene? For å finne svar på dette har Forskningsrådet selv bedt en gruppe forskere om å kaste et kritisk blikk på velferdsforskningen. Resultatet foreligger nå i boka "Hjernen er alene", redigert av Bent Sofus Tranøy, Bjørn Richard Nuland og Johan Christensen.

Det kommer fram i boka at byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet knapt kjenner til forskningen som har kommet ut av Velferdsprogrammet. I Arbeids- og inkluderingsdepartementet er det tilfeldig hvordan velferdsforskningen anvendes. Ansvaret for å følge med i forskningen er overlatt til den enkelte ansatte og departementene har ingen kollektive rutiner for å hente inn resultatene og gjøre bruk av dem.

Redaktørenes hovedtese er at det bare er en løs kobling med velferdsforskningen og byråkratiet: - Departementene gjør sjelden bruk av forskningsresultatene - i alle fall ikke direkte og slik at det kan etterspores, sier Tranøy. - Det er egentlig ikke forskningen departementene er mest interessert i. Når de bruker penger på langsiktig forskning, er det heller slik at de støtter forskningsmiljøer slik at de kan bygge og utvide sin kompetanse. De vil ha noen de vet er kompetente, som de kan stole på og ringe til når de trenger direkte råd og mer kortsiktige utredninger.

Tranøy framhever NAV-reformen som et eksempel på at forskningen er lite i inngrep med viktige reformer. - Konstruksjonen av NAV var et politisk prosjekt bygd på forestillinger om at det var vanskelig for brukerne å forholde seg til flere etater. Tanken var å unngå at brukerne skulle bli "kasteballer". Forskerne ble spurt, men ikke hørt i spørsmålet om den nye strukturen. Når det gjelder innholdet i reformen virker det som om konsulentene har spilt en mye viktigere rolle enn forskerne, mener Tranøy. - Nå kommer krisa før NAV er klar til å takle den.

NOVA-forsker Mia Vabø viser i sitt bidrag at myndighetene foretrekker å bruke konsulenter, eller bruke forskerne som rådgivere, framfor å gjøre bruk av kunnskap fra forskning. Forskere kompliserer tingene, mens konsulentene forenkler og kommer med klare råd. Det gjør det fristende å bruke konsulenter, skriver Vabø.

- Det vil alltid være tolkningstvil og verdivalg knyttet til forskning. I så måte er forskningen rådløs, mens konsulenter kan levere raske evalueringer eller anbefaler generelle standardløsninger. Konsulententene mangler derimot ofte kunnskap om den sammenhengen de går inn i, og slik sett sies å gi kunnskapsløse råd, mener Vabø.