Oppgjør med systemfeilen

Jo da, jeg er i ferd med å bli en gammel mann. Men det gjør ikke noe. For det er utrolig nyttig å vite hva som har skjedd i samfunnet vårt tidligere, og hvorfor. Historieløshet er det verste som finnes. Det er roten til nesten alt vondt.

Om en uke legger Regjeringen frem en krisepakke. Mange tror at pakken skal bli et abrakadabra, et trylleformular for bedre tider. Den blir i beste fall et pust i bakken.

Hele verden er opptatt av krisepakker. I 1920-årene hadde vi "den store depresjonen". Det tok utrolig mange år før verden kom på tilbake på hengslene. Snuoperasjonen ble avløst av en verdenskrig. Detter skjøt verden fart ved en dramatisk gjenoppbygging på alle områder.

Når vi snur oss til 2009 kalles fenomenet "finanskrisen". Hittil har verden lagt ut krisepakker for 70.000 milliarder kroner. Det utgjør 18% av verdens samlede BNP.

Det gir ingen gratis lunsj. Regningen blir sendt inn i fremtiden. Den går til folk flest i form av inflasjon, høyere skatter, mindre velferdsgoder og mer eller mindre vellykkede forsøk på skape bedre kontroll som skal hindre at krisen skal gjenta seg. Historien viser dessverre at det vil ta mange år før verden er tilbake på hengslene igjen.

Neste ukes krisepakke skulle egentlig bidra til å hindre økende arbeidsløshet og holde hjulene i gang i næringslivet. En slags motkonjunkturpolitikk. Det har dessverre blitt en politisk budsjettkamp om krisemilliardene. Pengene skal også brukes til å rette opp gamle synder. Døren til oljepengebingen er slått vid åpen. Diskusjonen om begrensingsregelen er begravd.

Egentlig er tiden inne til å ta et oppgjør med systemfeilen i norsk utbyggingspolitikk. Bygging og vedlikehold av infrastrukturen i dette landet er preget av et system som ble skapt for gjenoppbygging av landet etter krigen. Det er skapt og styrt av distriktspolitikere. I Stortinget sitter distriktene og utkantene alltid i makt- eller vippeposisjon og motsetter seg de behov et moderne samfunn har, under dekke av økonomisk og sosial utjevning, distriktspolitikk, miljøkrav og prioritet for kollektivtransport. I Norge er bygging et distriktspolitisk verktøy som ikke prioriterer nytte/kost for samfunnet. Brukerne høres i liten grad. Vei-, bane- og bygningskapitalen vedlikeholdes ikke, vedlikehold utsettes.

Mens utbyggingen på norsk sokkel er revet løs fra statsbudsjettet med prosjektfinansiering og næringsutvikling, bygges alt på fastlandet stykkevis og delt, men bare når Stortinget har penger til det. Nå er tiden inne til å lære av det vi har gjort på sokkelen.

Tro ikke at den politiske og økonomiske frivoliteten vi nå opplever vil vare. Politikerne gjør det tindrende klart at de prioriterer tiltak som er midlertidige og reverserbare. Bygg- og anleggsnæringen bare kan drømme om at Norge styrer mot en annen type politikk.

Vi skal etter hvert tilbake til det gamle systemet - der skolene mugner, råtner og faller fra hverandre. Der veier bygges hvis det er penger på statsbudsjettet. Der banen ikke vedlikeholdes og toget stopper slik at folk gir opp og bruker bilen. Der veier bygges dit det ikke bor noen, mens folk og næringsliv i sentrale områder stamper i endeløse køer.

Vi kunne gjør listen veldig lang.