Daglig leder Byggmesterforbundet, Frank Ivar Andersen. Foto: Jan-Gunnar Fjeldstad

Boligprodusentene plasserer bygningsmyndighetene lenger opp på tribunen, øker byråkratiet og sender mesterkompetansen ut døra

Boligprodusentenes Forening har nylig lagt frem en rapport med navnet "Kvalifisert for å bygge – Enkelt å velge seriøst". Rapporten er ett innspill til det regjeringsoppnevnte Byggkvalitetutvalget som er gitt i oppdrag å foreslå tiltak for å sikre forsvarlig byggkvalitet, tydelig plassering av ansvar og sikre kvalifiserte og seriøse aktører.

Frank Ivar Andersen

Daglig leder
Byggmesterforbundet

Undertegnede er godt kjent med Boligprodusentenes bygningspolitikk og registrerer at rapporten i hovedsak er en gjentagelse av allerede inntatte posisjoner. Flere av de løsninger som foreslås er i liten grad konkretisert og mer preget av ønske om bred debatt. Med unntak av henvisningen til det opplagte potensiale som ligger i økt bruk av digitalisering, er det vanskelig å se noen klare svar i rapporten på de utfordringene som regjeringen har gitt Byggkvalitetutvalget i oppdrag å svare på.

Jeg er enig i at frivillig Sentral Godkjenningsordning har utspilt sin rolle, men kan ikke se hensikten med at den erstattes av en ny markedsbasert registreringsordning for såkalte seriøse foretak. Dette så lenge det er opplagt at ordningen må være frivillig og det er uavklart hvilken stilling registret kan ha i forhold til myndighetene. Videre i hvilken grad og hvordan det føres kontroll med etterlevelse av de opplysninger som ligger i registret, hvilken posisjon registret vil ha i forhold til EØS-avtalen og Tjenestedirektivet. Det er verdt å minne om at Byggkvalitetutvalget har fått klar beskjed av sin oppdragsgiver om å ikke komme opp med forslag som utfordrer EØS-avtalen.

Det foreslås i rapporten begrensninger i uavhengig kontroll, at dette delvis kan kompenseres gjennom å henvise til bestemmelse om kvalitetssikring i standarder for prosjektering og utførelse, bruk av sjekklister og annen dokumentasjon. Sammen med forslaget om registerordning omtalt ovenfor, er min vurdering at dette i sum vil medvirke til økt byråkrati, istedenfor vektlegging av kvalifikasjoner hos prosjekterende og utførende foretak direkte i prosjektene. Mange foretak som leverer på de nødvendige kvalifikasjoner der ute hvor det prosjekteres og bygges, opplever med rette at frivillig Sentral Godkjenningsordning og mye av dagens egenkontrollbyråkrati er "spill for galleriet".

Istedenfor en videreføring og utvidelse av byråkratiet i byggsektoren må det sikres oppfyllelse av kvalifikasjoner hos prosjekterende og utførende innenfor de ulike ansvarsbelagte områder ute i prosjektene. I Boligprodusentenes forslag gjentas forslaget fra næringens rapport i 2014, "Enkelt å være seriøs", om et 1. linjetilsyn. Det forslaget ble, med henvisning til at tilsynet var sektorovergripende, ikke omfavnet av myndighetene. På den bakgrunn har flere derfor senere foreslått ett 1. linje byggetilsyn for å etablere et tilstrekkelig fysisk kontrollregime ute i prosjektene. Ikke med den hensikt at alt og alle skal kontrolleres, men i et tilstrekkelig omfang til at aktører som tar snarveier i det enkelte prosjekt knyttet til mangelfull prosjektering, bruk av ikke godkjente produkter og ikke faglig utførelse, eksponeres for en reell risiko. For egen del er jeg ikke fastlåst i hvordan et slikt tilsyn skal organiseres, men vil anbefale at det ikke legges på kommunalt nivå og er pragmatisk til om det utøves av det offentlige selv, eller om dette kan privatiseres innenfor rammer fastsatt av myndighetene. Videre vil et slikt byggetilsyn også kunne ha den gevinst at uavhengig kontroll på enkelte områder kan fases ut.

Gjeldende arbeidsdelingen mellom myndighetene og næringen etterlates det inntrykk i Boligprodusentenes rapport at næringen selv må ta større ansvar for å sikre rammevilkårene for sunn konkurranse og seriøsitet. Det er lett å tilslutte seg et slikt ønske, men utfordringen er at næringen nasjonalt i stor grad er fragmentert, ulike organisasjoner i næringen har betydelige sektorinteresser, i tillegg til at organisasjonstilslutningen er svak. Videre må det legges til grunn at markedet er tilgjengelig for hele EU/EØS-området. I det perspektivet er svaret å utnytte tilgjengelig nasjonalt handlingsrom, og ansvarliggjøre myndighetene for det åpenbare ansvar de har for å sikre etterlevelse av eget regelverk.

I forslaget fra Boligprodusentene fremkommer ønske om en regulering av ledelsen av byggeprosjekter. Bakgrunnen synes å være spørsmål om anerkjennelse av denne kompetansen, men også for å kunne ha en ansvarlig funksjon for flere fagområder knyttet opp mot byggereglene. De som leder byggprosjekter har en helt avgjørende rolle, og jeg oppfatter at de har meget høy status i næringen. I hvilken grad myndighetene har behov for å ramme inn funksjonen i et offentlig regelverk, og på hvilken måte dette skal gjøres er det allikevel vanskelig å se for seg. Knyttet opp mot byggereglene tilsier erfaringen fra bestemmelsen om godkjenningsområdet "Overordnet ansvar" at det var riktig av myndighetene å ta denne funksjonen ut av regelverket. Dette fordi de ulike arbeids-/fagområder uansett skulle ansvarsbelegges gjennom prosjektfasen, og at tilsyn avdekket at det i betydelig grad ikke ble fulgt opp av den ansvarlige.

Bakgrunnen for regjeringens oppnevning av Byggkvalitetutvalget var som nevnt innledningsvis knyttet til å sikre byggkvalitet, plassering av ansvar og sikre kvalifiserte og seriøse aktører i næringen. I det perspektivet virker det underlig at Boligprodusentenes Forening foreslår godkjenning av svennebedrifter for utførelse i tiltaksklasse 2. Frem til nå har gjeldende plassering av svenne- og mesterbedrifter i ansvarsrettsregimet ikke vært ansett som et problem knyttet til de spørsmål Byggkvalitetutvalget har fått i oppdrag å utrede, da utfordringen i mange prosjekter omhandler fravær av de kvalifikasjoner som myndighetene har fastsatt. Det er overraskende at forslaget kommer fra Boligprodusentenes Forening som også har tilslutning fra flere boligkjeder hvor kjedemedlemmene rundt om i det ganske land, ofte er bedrifter basert på mesterkompetanse. Ansvarsrettsystemet for utførelse baserer seg på den logikk, at det i tillegg til utførelseskompetanse, også må være kvalifikasjoner for å forholde seg til byggeregler generelt og prosjekteringsgrunnlaget på de ulike tiltaksklassenivåer. Videre foreslås det at svennebedrifter med en spesialistutdanning også kan utføre arbeider i tiltaksklasse 3. Dette forslaget er lite konkret og det er verdt å minne om at utdanningssystemet åpner for at yrkesfagutdanningen også er en vei videre for utdanning til mester, teknisk fagskole og utdanning på høyskole- og universitetsnivå. Det antas at det er en lang vei å gå før bransjene vil finne det formålstjenlig å etablere ett robust parallelt myndighetsgodkjent alternativ til dette.