I de de tradisjonelle utførelsesentreprisene hvor byggherren hadde ansvaret for prosjekteringen, for eksempel etter NS 3420, hadde entreprenøren en relativt grei jobb med å gi tilbud.

Byggherren eller deres rådgivere hadde utarbeidet et grundig konkurransegrunnlag med tegninger, modeller og beskrivelse av prosjektet. Entreprenørene hadde enten egne eller innkjøpte kalkylenøkler eller fikk inn priser fra underentreprenørene.

Trenden nå har i flere år beveget seg mer mot totalentrepriser i mange innpakninger.

Fra de klassiske med funksjonsbeskrivelser til varianter av samspill, OPS og Best Value Procurement. Plutselig er det ikke nok for entreprenørene bare å gi pris. De skal gjerne levere detaljerte løsningsforslag i tillegg til oppgaveforståelse og skisser. Dette skal presenteres med modeller og visualisering av prosjektene. Da må de engasjere både arkitekt og mange av rådgiverfagene.

En konstellasjon av totalentreprenør, rådgivere og arkitekter med tilhørende fag kan bruke flere tusen timer i en tilbudsprosess. Være seg i variantene ovenfor, eller i en plan- og designkonkurranse.

Normalt uten å få noe betalt.

Og får de betalt, er det en brøkdel i forhold til hva det har kostet. Det eneste en liten betaling har som virkning, er faktisk at byggherren har gjort et røverkjøp ved å skaffe seg opphavsretten til en rekke gode ideer.

Etter 25 år som rådgiver og advokat på områdene offentlige anskaffelser, rådgiverkontrakter og entreprisekontrakter, er jeg bekymret.

• For det første for en urimelig balanse mellom oppdragsgiver og tilbydere. Skal et marked fungere godt, må det være en balansert risiko mellom partene. Dagens situasjon minner om gamle husmannskontrakter. Hvor en husmann leide en tomt/hus av storbonden mot å gjøre gratis pliktarbeid.

• For det andre for marginnivået i bransjen. Verken rådgiver- eller entreprenørbransjen kan skryte av gode marginer. Når vi vet at dette også skyldes at de skal svi av mange tusen gratistimer, kan byggherren komme til å lage ris til egen bak. Leverandørene har behov for å styrke både kompetanse og bunnlinje for å tiltrekke seg og beholde de flinkeste hodene.

• For det tredje påvirker det konkurransen negativt. Å få til konkurranse i et marked er det aller viktigste for innovasjon, nyskaping og å for å få mest igjen for hver krone. Vi risikerer ofte at de flinkeste leverandørene ikke blir med i konkurranser hvor de må legge inn voldsomt med gratisarbeid - fordi de har for mye å gjøre. De flinkeste har alltid nok å gjøre.

Vi står nå ovenfor en situasjon der det oppfattes som samfunnsøkonomisk skadelig å ikke gi leverandører rimelig honorar for en ytelse.

På sikt vil dette skade rekrutteringen, konkurransen, innovasjon og kompetansebygging. Det er på tide å slutte med å kreve gratisarbeid.

Verden går ikke videre dersom årsaken er "at det alltid har vært slik".

Utfordringen går derfor til de største offentlige byggherrelokomotivene; hvordan skal vi ha det i fremtiden?