Arbeidsinnvandringen inn i det norske arbeidslivet har vært enorm, og har på mange måter stått for den største endringen i den norske byggenæringen de senere tiårene. Etter EU-utvidelsen i 2004 har mange opplevd en helt ny hverdag. Brått fikk de norske arbeidsgiverne en helt ny situasjon – muligheten til å ansette og ta bruk mange tusen nye hoder og hender. I en tid der aktiviteten i byggenæringen har hatt et historisk sterkt oppsving, har denne arbeidskraften vært helt nødvendig for at vi skulle klare å utføre de oppgavene samfunnet har gitt oss.

Men dette har selvsagt også gitt oss noen utfordringer og dilemmaer. Hvordan kan denne arbeidskraften utnyttes mest mulig positivt uten at det går bekostning av reglene vi ønsker å jobbe etter og ikke minst samtidig kunne beholde en sterk stamme norske fagarbeidere? Det har ikke bare vært enkelt, og det er utviklingstrekk gjennom arbeidsinnvandringen som også helt klart har hatt utfordrende aspekter. Enkelte har ikke klart å følge spillereglene og har utnyttet mulighetene denne nye arbeidskraften har gitt, noe som har gått ut over arbeiderne som har kommet for å jobbe i Norge, ved at de er blitt utnyttet og underbetalt. Enkelte firmaer bryter spillereglene og sørger for en urettferdig konkurranse – men den største utfordringen har nok ligget i hvordan dette har påvirket rekrutteringen av norske fagarbeidere.

Utfordringene dette har gitt har på mange måter overskygget de mange positive sidene og mulighetene som ligger i arbeidsinnvandringen. Det har vært forsket en del på utfordringer rundt innvandringen, men ikke så mye på mulighetene. Gjennom rapporten SINTEF har utarbeidet har vi fått noen flere svar og såkalte vedtatte sannheter er både blitt bekreftet, men også avkreftet. Blant annet pekes det på at type ansettelsesforhold er av større betydning enn nasjonalitet når det kommer til utfordringer knyttet til flerkulturelle arbeidsplasser og at man kan ikke konkludere med at utenlandske arbeidstakere er involvert i flere ulykker enn norske arbeidstakere.

Ikke minst trekkes det også frem at vi ikke er flinke nok til å utnytte mulighetene den nye arbeidskraften gir. Det finnes mye god kompetanse blant de utenlandske arbeiderne i Norge, men denne kompetansen har de norske bedriftseierne ikke klart å utnytte godt nok. Man har ikke klart å bygge opp en forståelse og en kultur som gjør at de utenlandske arbeiderne har klart å formidle denne kompetansen overfor sine kollegaer eller arbeidsgiverne – og man har selvsagt heller ikke vært flinke nok til å etterspørre en slik kompetanse.

Det er ikke tvil om at språk og forskjellig kultur kan fungere som hinder – og selv om enkelte har vært flinke til å integrere de nye arbeiderne – er det også mange som ikke har fått til dette på en god nok måte. Det er ikke nok å invitere de nye arbeiderne på julebord, og tro at dette vil sørge for en god integrering. Det må et langt mer aktivt arbeid til om man skal løse en slik oppgave, og dette må gjøres kontinuerlig over en lengre periode. Skal man klare å utnytte kompetansen godt nok, må man klare å sveise både de norske og de utenlandske arbeiderne sammen på en bedre måte, slik at man kan skape tryggere rammer som gir rom for både læring og kompetanseoverføring. Her må de norske virksomhetene rett og slett bli flinkere.

Denne rapporten gir et godt utgangspunkt i hvordan organisasjonene og de ulike bedriftene i næringen kan jobbe bedre og systematisk for å benytte den utenlandske kompetansen – og sørge for at de utenlandske arbeiderne finner seg bedre til rette og ikke minst være et bidrag i det viktige HMS- og kvalitetsarbeidet - og det handler om langt mer enn bare språk – selv om nettopp språk selvsagt kan være en avgjørende barriere.

Vi anbefaler derfor næringens aktører om å lese rapporten og se på mulighetene den gir – samt se på utfordringene ved arbeidsinnvandringen. Man må finne en riktig balanse i å sørge for en god integrering av de utenlandske arbeiderne samtidig som man bygger opp under hvordan man kan øke rekrutteringen fra norsk ungdom. Dette har ikke vært enkelt frem til nå - men vil bli nødvendig i tiden fremover. Det vil ikke bli færre oppgaver for byggenæringen i årene som kommer – og næringen trenger alle de kloke hoder og dyktige hender som kan oppdrives.