Da Olav Thon var 14 år gammel, og Oslo kommune skulle bygge ut Holsvassdraget i Hallingdal, tok han jobben med å bygge en kilometer lang anleggsvei opp til vassdraget. Jobben var hard, og med en meterpris på bare ti kroner, ble det ikke store fortjenesten, men kontrakten på 10.000 kroner var fristende for gutten som tidligere hadde tjent pengene sine ved å ro turister rundt for gjennomsnittlig en krone mila.
– Hvis du reiser fra Vats til Bergsjø i dag, kan du fortsatt bruke veien hvor jeg rullet stein, forteller Olav Thon.
Spekulanten
Den norske eiendomsmilliardæren talte torsdag under Citykonferansen i Oslo, under tittelen «Min reise». Reisen startet for alvor da den da unge Thon begynte å tenke over gårdene som ble solgt i området.
Mens de ble solgt for fire spesidaler på 1800-tallet, gikk de for 200-300 kroner på 30-tallet.
– Jeg så på prisene, og det ville jo ha vært for merkelig om det skulle være slik at den utviklingen skulle stoppe akkurat da jeg ble født. Det kunne jeg ikke akseptere. Så da tenkte jeg at eiendom – det var fremtiden, sier han.
Utvikeren
For å bygge opp kapital til å begynne eiendomssatsingen, kjøpte han skinnfeller fra pelsfarmer i Hallingdal og solgte dem i Oslo. Litt etter litt bygde han opp, til han fikk kjøpt et kvartal i Karl Johans gate i Oslo. Her ble det straks ble klart at han hadde kjøpt katta i sekken.
– Et eiendomsselskap ga beskjed om at hvis jeg aksepterte et tap på 50.000 kroner, kunne de redde meg fra den byrden det var å eie et kvartal på Karl Johan. Jeg tenkte at jeg heller fikk jobbe med å utvikle det, forteller Thon.
– Hvis jeg skal komme med et tips til unge folk i dag, er det kanskje det. Utvikling er bakgrunnen for suksessen som dette faktisk har blitt. Og man må ikke være redd for å arbeide, påpeker han.
– Det finnes nok ungdom som har hatt mer moro gjennom livet enn det jeg har, men jeg synes denne reisen har vært veldig morsom. Man må finne gleden i å arbeide, og hvis man får et tilbakeslag, må man finne gleden i å rette det opp, rådet Thon før taletiden gikk ut.
– Men nå må jeg nesten gå. Kanskje er det en gård å få kjøpt i dag også...