Retten til å bruke sitt eierskap aktivt til å skape verdier er avgjørende for et samfunn i markedsøkonomien. Når en skogsentreprenør har sine egne maskiner så er ikke arbeidsdagen slutt klokka halv fire da hydraulikkpumpa svikter klokka tre. Maskinen må være klar i morgen tidlig. Aggregatet må surre for å dekke renter og avdrag – slik er dynamikken i sunt næringsliv.
Å eie et stykke Norge innebærer en forpliktelse overfor samfunnet og overfor andre grunneiere. Det er en misforståelse å tro at eiendomsretten forsvarer å vanskjøtte verdiene man eier, spesielt når det går på bekostning av mulighetene for verdiskaping og sysselsetting på samfunnsnivå. Organisasjonene kan fånyttes løpe i gangene på Stortinget og trygle om empati og medlidenhet hvis vi ikke kan vise til samfunnsøkonomiske konsekvenser av offentlige tiltak som svekker mulighetene til å bruke ressursen.
Begrepet «eiendomsrett» er et samlebegrep for en mengde ulike frihetsgrader som uten videre både kan og blir innskrenket. Ofte uten at det merkes av den enkelte eier eller er åpenbart i konflikt med juridiske rettigheter. Det er politikernes hverdag å gjøre upopulære avveininger til felles beste. En eiendomsrett som ikke har betydning for fellesskapet, eller i verste fall negativ betydning, står for fall. Å forsvare passivt eierskap med «eiendomsrett» er derfor etter vårt syn et feilslått og kontraproduktivt arbeid for denne grunnleggende rettigheten.
Passive enkelteiere, små eller store, er eiendomsrettens største problem. Enda farligere er det når disse forenes til en felles stemme, samlet i troen på at flertallet i stortinget betrakter eiendomsrett, uten praktisk samfunnsnytte, som en uangripelig helligdom. Det kan nok finne klangbunn i ett og annet småparti, men tyngden i stortinget vil aldri kunne akseptere en ideologi som går på bekostning av produksjonen og fellesskapets velferd. Eiendomsrettens virkelige forsvarere er landets både små og store eiere, som bruker ressursene slik det skal gjøres, og ut fra praktisk erfaring hegner rundt en politikk for utvikling av mulighetene.
Ta for eksempel ulven, som er vedtatt gjeninnført og koster grunneiere dyrt uten at det gir kompensasjon. Dette er sannsynligvis gjort mulig kun fordi jaktbasert reiseliv utnyttes av så få at konsekvensene for samfunnet ikke er synlige på Løvebakken. Da kan jaktinntektene fratas grunneier vederlagsfritt uten at storsamfunnet løfter et øyelokk. Hvis du ikke kan vise til faktiske forsøk på å ta en ressurs i bruk så gis det heller ingen erstatning for den ved ekspropriasjon, selv om ressursen er åpenbart drivverdig. Det siste har også i det senere blitt nedfelt i Naturmangfoldloven og er en tydelig bekreftelse på vårt resonnement. I et større perspektiv er det ingen sak å innføre generelle begrensninger for en hel næring hvis næringen selv ikke samlet kan vise til at tiltaket utløser et samfunnstap. I tiden fremover vil kampen for eiendomsretten intensiveres. Organisasjonene vil møte et apparat som er stadig mer profesjonelle, langs et økende spekter av spesialfag. For å forsvare grunneiernes eiendoms- og disposisjonsrett må vi som organisasjoner evne å møte disse utfordringene minst like profesjonelt. Men vi kommer ingen vei uten små og store eiere som tar sin del av ansvaret og faktisk bruker eiendommenes ressurser.
Gaute Nøkleholm, sssisterende direktør, NORSKOG