Innlegg: Når det «beste» blir det godes fiende

Under overskriften «Byråkratenes endelige seier over fornuften?» har ark. Sverre Sevaldsen et innlegg 2. februar i bygg.no. Man må spørre, og særlig bør myndighetene spørre, er det virkelig så ille? Og i tilfellet ja, hvorfor hører vi så lite om det?

Dr. ing. Esben Jonsson

Spesialrådgiver og spesialist i uavhengig kontroll

Selv opplevde jeg i fjor som uavhengig kontrollør i noen store

byggeprosjekter at det var gode aktører og et godt samarbeide som resulterte i høy kvalitet. Gjennom et langt yrkesliv har jeg imidlertid registrert en generelt synkende kvalitet til økende kostnader og en synkende effektivitet i byggebransjen. Samtidig har jeg registrert en voldsom økning av offentlige lover, forskrifter og veiledninger - og en ufattelig mengde med standarder - som alt er gjort i beste mening. Men som dels blir tvangstrøyer og dels blir så omfattende og komplisert at det er ingen som har oversikt eller kan se en samlet fornuft i dette. Når prosjekter lykkes, så må man spørre om ressursbruken står i forhold til resultatet. Jeg mener at den ikke gjør det og at Sevaldsen i hovedsak har rett.

Når fornuft og selvstendig tenkning blir satt på sidelinjen

Alle offentlige krav og veiledninger er et resultat av en enorm internasjonal aktivitet for å styre bygg-ebransjen mot et «riktig resultat» samtidig som man med funksjonskrav åpner for en utvikling med nye metoder og produkter som ingen helt kan følge med i og som heller ikke er utprøvd tilstrekkelig lenge i praksis. Dette påvirkes også av en rekke aktører og leverandører som ser sin mulighet og har sine egne agendaer som kan være skjult.

I myndighetenes iver etter å styre bransjen etter påbud og papirsystemer, så «glemmer» man at hvert byggeprosjekt er forskjellig og at et godt resultat er helt avhengig av de enkelte personer som arbeider i prosjektet og at de kommuniserer godt. Jo mer regler, påbud, veiledninger og kvalitets-sikringspapirer som må følges, jo mindre fokus blir det på fornuft og selvstendig tenkning. Det er paradoksalt at med stigende utdannelse, etterutdannelse og praksis i byggebransjen, jo mer ser det ut til å være nødvende «å gjete» aktørene gjennom byggeprosessen!

Myndighetene og byggebransjen kommuniserer for dårlig

Myndighetene er avhengige av å få en tilstrekkelig tilbakemelding fra byggebransjen. Det gjør de ikke. Det er mulig at myndighetene er naive, men verst er det etter min mening at bransjen selv er for passiv ovenfor myndighetene og ikke gjør myndighetene oppmerksom på den virkelighet som arkitekter, ingeniører, entreprenører og håndverkere lever i som arbeider med byggeprosjekter. De som vet hvor «skoen trykker» har myndighetene sjelden eller aldri kontakt med. Bransjens «repres-entanter» arbeider sjelden med byggeprosjekter og legger alt for stor vekt på «å følge strømmen» og innordne seg myndighetenes påbud. Bransjeorganisasjonene «overlesser» også sine egene aktører med en svært stor mengde kurs som i virkeligheten er mer reklame for bransjen enn en virkelig hjelp for den enkelte aktør i byggebransjen.

Misforstått kvalitetssikring

Sevaldsen skriver om kvalitetssikringens tyranni. Han har mye rett i dette, men ikke helt. Lovpålagt privat uavhengig kontroll er kommet for å bli i hele Europa. Det må ikke fremstilles som «å toppe

myndighetenes krav», underforstått at det er unødvendig. Min erfaring med uavhengig kontroll er at det er nødvendig, men at mange andre krav kan dempes ned. Erfaringen i Norge viser at egen-kontroll sjelden virker hvis ikke noen fører tilsyn med den. Og det er ikke myndighetenes oppgave.

Derved kan egenkontroll bli «bukken og havresekken».

Men dessverre er det slik at den lovpålagte uavhengige kontroll kan misforståes. Kontrolløren skal ikke drive etterkontroll og opptre som en «besservisser», men være en del av den samlede

praktiske kvalitetssikring og komme tidligst mulig inn i prosjektet og bidra med råd for at man skal unngå alvorlige avvik. «Kontrolløren» må være mer kvalitetsrådgiver enn kontrollør.

En kontroll slavisk etter forskriftene kan bli en verdiløs kontroll. DiBK’s veileder for kontroll kan være et nyttig verktøy, men den kan lett bli mer villedende enn veiledende.

Poenget er at Veilederen og SAK 10 i for stor grad angir byråkratiske regler og påbud og i for liten grad gjenspeiler Plan- og bygnings-lovens (PBL) målsetning med uavhengig kontroll som er:

A. Bedre kvalitet

B. Mindre feil og mangler

En effektiv og riktig kontroll i praksis, som også vil ha betydelig kost/nytte-effekt, må ha hovedfokus på dette. Hvordan man best oppnår A og B kan variere svært mye fra prosjekt til prosjekt og er i stor grad avhengig av aktørenes dugelighet og pålitelighet. Det er derfor i utgangspunktet vanskelig til ikke mulig på forhånd å angi nøyaktig hvordan kontrollen i detalj vil forløpe.

Når det «beste» blir en katastrofe

Skjeggesta bro på E18 nær Holmestrand kollapset fordi en brosøyle ikke tålte horisontalbelastning-en i grunnen under en søyle pga utrasing av jord med kvikkleire i en skråning mot søylen. Med litt større trykk i grunnen kunne flere biler kjørt ut av broen og falt mange meter ned. Sannsynligvis kunne da mange liv ha gått tapt.

En NTNU-professor hevder 9. februar i bygg.no: «Ingen grunn til å tro at det er noe galt med broen». Dette er oppsiktsvekkende fordi den alminnelige oppfatning til en billist er at dette er en katastrofe og fullstendig uakseptabelt! Et slikt syn må sies å være logisk og stemme med en almin-nelig oppfatning av hva som er rett og galt. Til tross for at de som kjørte på broen da den kollapset kunne risikert livet, så hevder altså en professor at det ikke var noe galt med broen!

Det er vanskelig å se uttalelsen som noe annet enn et forsvar for offentlige broer fra en offentlig tjenestemann. Det er mye som står på spill når det viser seg at det er mer enn 500 broer i Norge som ikke tåler en belastning som kan komme fordi det er for dyrt å sikre broene eller plassere de et annet sted enn der det er forbundet med fare. Det som ble betraktet som den «beste» løsning, og som nå forsvares, er ikke bare er det godes fiende – men et sted hvor det kan være livsfarlig å kjøre.

Sjansen er imidlertid tilstede for at det ikke er noe offentlig dokument som sier at broene skal dimensjoneres i forhold til et jordras som kan opptre der broene er. Det kan bety at det offisielt ikke er noe galt med broene selv om det i praksis er noe meget alvorlig galt med broene! I så fall, og ikke helt uventet, seirer byråkratiet over fornuften og Sevaldsen har fått svar på sitt spørsmål.