Hva er kunnskap?

Innen visse områder kan sikkert dette stemme. Det er ikke usannsynlig at færre ungdommer i dag kan gjengi flere av våre store diktere og forfattere enn tidligere. Men det viktige spørsmålet er selvsagt; hva er egentlig kunnskap?

Begrepet kunnskap spenner vidt. Store norske leksikon har en nokså bred i tolkning av begrepet, men skiver blant annet; «Ulike typer kunnskap; En skiller gjerne mellom ulike typer kunnskap avhengig av hva noe er kunnskap eller viten om. Et viktig skille går mellom proposisjonal kunnskap eller påstandskunnskap på den ene siden og praktisk kunnskap eller ferdighetskunnskap på den andre siden. Proposisjonal kunnskap innebærer at man vet at noe er tilfelle eller at noe er sånn-og-sånn, i motsetning til praktisk kunnskap, som snarere innebærer at man vet hvordan noe skal gjøres.»

Røde Kors gjorde en undersøkelse nylig der folk i alle aldre ble spurt om de kunne nevne tre pågående væpnede konflikter rundt om i verden. Kun halvparten av de unge klarte dette. Tidligere i høst skrev Knut Nærum om vår tids forakt for kunnskap – at vi ikke ønsker å tilknytte oss mer kunnskap enn strengt tatt nødvending – selv om vi har store muligheter til det. Aldri tidligere har vi hatt så mye informasjon lett tilgjengelig – det må bare tas i bruk på en bedre måte.

Er vi dermed å bli et kunnskapsløst folk? Jeg mener dette hverken stemmer eller er riktig måte å angripe en slik problemstilling. Det er verdt å minne om at 56 prosent av kvinner mellom 30 og 34 år har høyere utdanning og blant mennene mellom 35 og 39 år har 39 prosent høyere utdanning i Norge. Totalt sett hadde 15 prosent av mennene og 12 prosent av kvinnene høyere utdanning i 1985. I 2013 har 33 prosent av kvinnene og 27 prosent av mennene nå høyere utdanning. Aldri tidligere har vi sendt så mange gjennom universitets- og høyskolesystemet. Det burde dermed ikke være noe i veien med den teoretiske kunnskapen blant brorparten av den oppvoksende befolkningen. Vi må jo anta de lærer noe vesentlig i løpet av alle årene på skolebenken.

Et annet spørsmål er om de unge velger de riktige utdanningene i forhold til hva nasjonen er tjent med. Dette er langt fra sikkert. Det er begrenset hvor mange med mastergrad i statsvitenskap og sosilogi vi trenger – uten at det selvsagt er noe galt i disse retningene. Men alle kan ikke gå den samme veien, og det bør bli bedre samsvar mellom utdanningsveier og hva både det offentlige og næringslivet etterspør. Det er i hver fall helt sikkert at det vil bli mangel på helsepersonell i årene fremover.

Kunnskap må defineres langt videre enn for eksempel å sette krav om å kunne mye om de fire store innen norsk litteratur, kunne navngi de fire viktigste årsakene til det lave rentenivået eller for den saks skyld kunne navngi de fire S-ene som herjet på skøyteisen på 1970-tallet. For eksempel har aldri tidligere en oppvoksende generasjon hatt så bred kunnskap og så mye informasjon rundt mange av verdens nasjoner og ulike folkegrupper. Den digitale revolusjon, og ikke minst muligheten til å fly til andre verdener for en relativt rimelig penge har gjort nordmenn langt sterkere i sin viten om andre deler av verden. Det ligger også kunnskap i det å vite hvordan det faktisk oppleves å gå i restene av Colosseum i Roma, gå på den kinesiske mur eller å se pyramidene i Egypt på nært hold. Det er også ikke minst kunnskap i å vite hvordan man faktisk skal blande en god betong tilpasset formålet, støpe et gulv eller håndtere en gravemaskin. Det ligger selvsagt også viktig kunnskap bak det å kunne ta vare på våre eldre.

Alt dette er også kunnskap, som vil være viktig på linje som å lære om våre egen nære og fjerne historie eller løse kompliserte regnestykker. Begge deler er viktig, men alle må ikke lære alt. Det er selvsagt en fordel om de fleste kan litt om alt - men det er ikke ensbetydende med å påstå at vi er en kunnskapsløs nasjon om ikke alle kan fortelle om våre store diktere.

De siste årene har det vært mye diskusjon rundt det som virkelig vil bli vår tids store kunnskapsutfordring i tiden fremover. Det er ikke mangel på høyere utdanning, men mangel på folk som vil bli bedre på det som heter praktisk kunnskap. Det er altfor få som ønsker og/eller klarer å fullføre videregående skole. Bare en tredjedel av de som velger yrkesfag på videregående har fått fag- eller svennebrev etter fem år. Dette er dermed virkelig i ferd med å bli et viktig kunnskapsproblem.

Det har vært og er fortsatt en uoverkommelig oppgave for mange unge å mestre de teoretiske kravene som alle må beherske, uansett hva man skal ende opp med til slutt. Mange som ønsker en praktisk rettet tømrerutdanning klarer ikke å komme seg gjennom teorien. Man kan selvsagt si at det må de bare klare – men realiteten er altså et enormt frafall i fag som i utgangspunktet har altfor få søkere. Da hjelper det ikke å si at slik skal det være og dette må man klare. Ting er på gang med å endres her, men det bør absolutt skje mer og det må gå raskere.

Trond Giske, tidligere kirke- utdannings- og forskningsminister og nåværende leder av utdanningskomiteen på Stortinget, sa søndag til Verdens Gang at han vil gi ungdom penger for å sikre at de står skoletiden ut. Motivasjon er viktig, og det vil åpenbart virke for mange, men ikke alle. Mange har faktisk behov for andre spesialtilpasninger og alternative løp, og det må vi gi dem. Det må også bli slutt på snobberiet fra de med høyere utdanning som ser ned på yrkesarbeidene. I Norge i dag er det ikke "bra nok" med en yrkesfagrettet utdanning. Jeg tror det vil komme en holdningsendring her, og den kan allerede være på gang – men den vil først virkelig vise igjen når vi alle sammen klarer å sette større pris på praktisk rettet kunnskap.

Grunnskolen i Norge i dag gir et godt utgangspunkt for videre valg. Så mange som mulig skal fullføre videregående, men vi må passe oss for at ikke alle blir presset gjennom den samme brede veien – vi må bli flinkere til å tilpasse de ulike retningene. Altfor få velger i dag å fullføre videregående, og det er vår tids største kunnskapstap.