Innlegg: Beredskap bygges ikke bare i bygg

Nå som senteret har vært i drift i noen år, er det mulig å vurdere hvilke resultater samlokaliseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser har gitt, og hvilke erfaringer som kan trekkes fra måten prosjektet ble gjennomført på. Dette er blant temaene vi har vurdert i en nylig etterevaluering gjennomført av Oslo Economics, OPAK AS og Safetec på oppdrag for Concept-programmet ved NTNU. Concept-programmet følger og evaluerer store statlige investeringer for å utvikle kunnskap som kan gi bedre beslutninger og gjennomføring i fremtidige prosjekter. Etterevaluering handler om å løfte blikket fra selve prosjektgjennomføringen og undersøke om investeringen har gitt de ønskede effektene, om den svarer på samfunnets behov, og hva andre store offentlige investeringer kan lære av erfaringene.

Beredskapssenteret ble etablert for å styrke politiets beredskap gjennom redusert klargjøringstid, mer effektiv trening og økt samvirke. Samlokaliseringen av beredskapstroppen, krise- og gisselforhandlertjenesten, politiets helikoptertjeneste, bombetjenesten, seksjon for taktisk støtte og nasjonale bistandsressurser var et sentralt virkemiddel for å oppnå dette. Før etableringen var både personell og treningsfasiliteter spredt på flere lokasjoner. Det er derfor ikke overraskende at samlingen av funksjonene har redusert behovet for transport mellom ulike anlegg og gjort trening enklere å organisere.

Samlokalisering i seg selv er likevel ikke nok for å oppnå alle de ønskede gevinstene. At mennesker og funksjoner befinner seg på samme sted, innebærer ikke nødvendigvis at de ønskede effektene oppstår. Det kanskje mest interessante er derfor hvordan prosjektet ble organisert og gjennomført for å realisere gevinstene av samlokaliseringen. 

Prosjektet ble gjennomført som en to-stegs totalentreprise med samspill, styrt etter design-to-cost-prinsippet og organisert som en egen prosjektorganisasjon direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Disse grepene bidro til korte beslutningslinjer, tett kobling mellom eier, bruker og prosjektorganisasjon, og mulighet til å gjøre prioriteringer fortløpende gjennom gjennomføringsfasen.

Kostnadsrammen lå fast, samtidig som brukerne var tett involvert i vurderingene av hvilke løsninger som skulle prioriteres. Med andre ord var en viktig oppgave for prosjektorganisasjonen å gjøre løpende vurderinger av hvilke funksjoner som ga størst operativ nytte innenfor de tilgjengelige ressursene. Dette gjorde det mulig å prioritere de løsningene brukerne vurderte som viktigst, samtidig som prosjektet holdt seg innenfor rammene.

Når man vurderer effektene av beredskapssenteret i dag, er det også verdt å løfte blikket utover de nasjonale ressursene som holder til på Taraldrud. Norge vil fortsatt være et langstrakt land, og de nasjonale beredskapsressursene vil fortsatt bruke tid på å nå frem til mange deler av landet. Nettopp derfor blir trening, samvirke og kompetanseutvikling med politidistriktene viktig.

Senteret har på den måten fått betydning som et samvirke- og kompetansemiljø. Som arena for trening og kompetanseheving kan det bidra til at personell fra de ulike politidistriktene tar med seg relevant kompetanse tilbake til egen virksomhet. Med andre ord skaper senteret også nytte for førstelinjeressurser ute i distriktene, noe som gjør at investeringen får en betydning som strekker seg langt utover de ressursene som har sin daglige arbeidsplass ved senteret.

Dette er også sentralt i den samfunnsøkonomiske vurderingen av prosjektet. Kostnaden ved å bygge og drifte et beredskapssenter lar seg beregne. Gevinstene er mer krevende å tallfeste. Nytten av bedre samvirke, mer effektiv trening, styrket kompetanse og raskere klargjøringsevne kommer først til syne gjennom hvordan alvorlige hendelser forebygges, avverges og håndteres over tid. De viktigste effektene av slike investeringer oppstår derfor sjelden i bygget alene, men i hvordan bygget brukes og hvilke arbeidsformer det legger til rette for.

Politiets nasjonale beredskapssenter illustrerer dermed en problemstilling som er relevant langt utover beredskapssektoren. Bygg kan legge til rette for ønskede effekter, men de kan ikke realisere dem på egen hånd. Erfaringene fra dette prosjektet viser betydningen av god involvering i gjennomføringsprosessen og prioritere ut fra operativ nytte allerede når investeringen utformes og gjennomføres. Skal investeringer skape varig nytte, må organiseringen, brukerne og gjennomføringen trekke i samme retning som de fysiske løsningene og det må avsettes ressurser for å oppnå gevinstene etter at prosjektet er ferdig. Det er først da gevinstene av investeringen kan realiseres i praksis.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.