Kostbar i drift
Norge har en stor og kostbar offentlig sektor. Mange mener at den er alt for stor og alt for kostbar. Nå er heldigvis de fleste av vårens streiker over. Mens man i andre land nå reduserer lønningene i kommune, fylke og stat, økes de her i landet. Det betyr at konkurransekraften blir enda dårligere og det betyr at enda mer av midlene som disponeres i det offentlige, går til lønner og forbruk. Det blir mindre igjen til varige investeringer og vedlikehold. Det er synd.
Denne artikkelen er over ti år gammel.
Nå er det å håpe at politikerne i fremtiden er mer forsiktige når det loves gull og grønne skoger. De uttalelsene enkelte politikere er kommet med, er brukt for alt de er verdt av en del fagforeningsledere. Det er skapt forhåpninger om ”enorme” lønnsøkninger i skjermede næringer (noe det selvsagt ikke er grunnlag for). Den såkalte likelønnsdebatten vi har hatt har vært kunstig. Det visste selvsagt også fagforeningslederne, men noen må øyensynlig ha trodd på løftene.
Det å sette i gang en kostbar streik på det grunnlaget man gjorde, er etter vårt syn helt meningsløst. Når man ser hva man oppnådde, er det til å gråte over. Her har mange barnefamilier, eldre og uføre betalt en høy pris for at noen skulle vise ”makta” si. At enkelte nå går ut for å fortelle at de har vunnet en stor seier, er etter vårt syn en utrolig påstand. Dette burde man ha blitt enig om over bordet.
Og vi gjentar nok en gang – ordningene rundt Riksmeklingsmannen er ikke gode i dag. Erfarne, smarte riksmeglere skulle aldri ha tillatt at slike streiker som vi har hatt, ble satt i gang. Det må være mulig å få en debatt rundt dette. Riksmeklingsmannen kan da ikke være noen hellig ku.
