Innlegg: Ny minerallov - utvidede plikter for tiltakshavere i forbindelse med uttak av masser i utbyggingsprosjekter

Den nye mineralloven representerer i så måte en kursendring fra lovgivers side, og fordrer økt oppmerksomhet fra tiltakshavere i prosjekter hvor masseuttak inngår som et ledd i bearbeidelsen av tomtearealer, typisk i større utviklings og infrastrukturprosjekter.

Utgangspunktet etter dagens minerallov er at ethvert uttak av mineralske forekomster faller innenfor lovens virkeområde, jf. mineralloven § 3 annet ledd første punktum. Bestemmelsen gjør imidlertid unntak for uttak som «hovedsakelig er en del av annen utnyttelse av grunnen», jf. § 3 annet ledd annet punktum. Masseuttak som gjennomføres som en integrert del av oppføring av boliger eller næringsbygg, faller dermed normalt utenfor minerallovens saklige virkeområde. Det samme gjelder uttak i forbindelse med etablering eller utbygging av infrastruktur. Begrunnelsen er at massene typisk tas ut og disponeres over som en del av selve tiltaket, for eksempel ved utfylling, planering og øvrige terrengarbeider som står i direkte sammenheng med utbyggingen. Direktoratet for mineralforvaltning kan likevel ved enkeltvedtak ta stilling til om bestemte aktiviteter eller uttak skal anses omfattet av loven, jf. mineralloven § 3 tredje ledd.

Den nye mineralloven § 1-2 viderefører i all hovedsak denne løsningen. Likevel vil uttak av mineralske forekomster «som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut», være underlagt regler om forsvarlighet, kompetanse og rapportering i §§ 2-1, 2-2 og 7-4. Bestemmelsene i §§ 2-1 og 2-2 angir i hovedsak overordnede rammer for hvordan uttak skal gjennomføres, mens § 7-4 innfører en konkret rapporteringsplikt for uttak som overstiger 5 000 kubikkmeter.

Formålet med rapporteringsplikten er å gi myndighetene bedre oversikt over såkalte overskuddsmasser, altså jord og steinmasser som oppstår i bygge- og anleggsprosjekter og som ikke er forurenset. Utvalget peker samtidig på at store volum i dag håndteres uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, noe som kan gi uheldige miljø- og samfunnsvirkninger. Det gjelder særlig ved deponering og utfylling, og ved at det tas ut jomfruelig byggeråstoff andre steder selv om egnede masser allerede finnes i omløp.

Utvalget legger til grunn at det er den som er ansvarlig for uttaket, typisk entreprenør eller byggherre, som skal rapportere. Terskelen på 5 000 kubikkmeter gjelder samlet og totalt uttak, og rapporteringen er tenkt som en engangsforpliktelse etter at uttaket er avsluttet, ikke som en årlig rapportering. Innholdet skal fastsettes nærmere i forskrift, men forarbeidene peker særlig på behov for opplysninger om mengder, uttakssted, eventuell lagring, samt type og kvalitet på de mineralske massene. Rapporteringsplikten er dessuten ment avgrenset til mineralske fraksjoner omfattet av mineralloven, som grus, pukk og sand, og ikke jord og andre gravemasser. Samtidig fremgår det av Høringsnotatet om forslag til forskrift om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser side 4 at departementet mener «det er behov for en mer omfattende utredning av hvordan rapporteringsplikten skal innrettes og av økonomiske og administrative konsekvenser av rapporteringsplikten». Det innebærer at nærmere krav til rapportens innhold, format og praktiske gjennomføring foreløpig ikke er endelig avklart.

I praksis vil dette særlig berøre tiltakshavere i større utviklingsprosjekter, entreprenører og byggherrer i bygg og anleggssektoren, samt aktører innen samferdsel og kraftutbygging, der uttak av mineralske masser i forbindelse med terrenginngrep ofte overstiger terskelen. Hvordan aktørene bør innrette rutiner, kontrakter og dokumentasjon vil i stor grad avhenge av de detaljkrav som fastsettes i forskriften, herunder hvilke opplysninger som skal rapporteres, når rapportering skal skje, og i hvilket format.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.