Henrik Botten Taubøll. Foto: Wiersholm

Henrik Botten Taubøll. Foto: Wiersholm

Innlegg: Mer sosial bærekraft gjennom medvirkning fra barn og unge

Til tross for at barn og unges medvirkning i plan- og byggesaker er formulert mange steder, etterlyser stadig politikere, utviklere og andre aktører i eiendomsbransjen økt grad av involvering fra barn og unge. Hvorfor er det ikke bedre sammenheng mellom ord og handling?

Innlegg av:

- Henrik Botten Taubøll, senioradvokat
- Eirik Skule,  trainee og stipendiat
Advokatfirmaet Wiersholm

ESG er blitt et populært begrep, men har på mange måter blitt synonymt med bærekraft og miljø. Etter vår mening fortjener S-en, sosial bærekraft, fornyet oppmerksomhet i eiendomsbransjen. Sosial bærekraft handler om å ivareta alle befolkningsgrupper, også grupper som trenger at andre setter deres behov på agendaen.

Barnekonvensjonen, Grunnloven og plan- og bygningsloven (pbl.) krever at det tas hensyn til barnets beste og at barna blir hørt i saker som angår dem. Med tiden er det kommet mange bestemmelser som skal styrke barn og unges rettigheter i by- og eiendomsutvikling, særlig kommunal arealplanlegging. Men i hvilken grad har dette medført at rettighetene blir realisert?

Krav til utforming av lekearealer – barnas mest praktiserte rettighet?
Det følger av plan- og bygningslovens regler at kommunen kan vedta bestemmelser i kommuneplanens arealdel om “leke-, ute- og oppholdsplasser”, og statlige planretningslinjer er retningsgivende for at dette gjøres. For barnehager og skoler er det anbefalinger ned på kvadratmeternivå. I tillegg er det krav til “fullverdig erstatning” for omregulering av lekeområder, en regel som er lett å følge.

I 2018 kom By- og regionsforsk­ningsinstituttet NIBR med en rapport om ivaretakelsen av hensynet til barn og unge i planleggingssaker etter plan- og bygningsloven. 202 kommuner deltok i undersøkelsen. Rapporten slår fast at bestemmelsene om lekeareal gjennomgående følges opp, også i detaljreguleringen av byggeprosjekter. Det rapporteres også om at bestemmelsenes konkrete utforming har medført en tydelig innsigelsespraksis fra statsforvalterne.

Krav om særskilt ordning – med tilhørende vage krav
Kommunestyret har videre en plikt til å sørge for at det etableres en “særskilt ordning for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen” jf. pbl. § 3-3 tredje avsnitt. Etter dagens bestemmelse er det imidlertid ingen krav til hva slags ordning kommunene skal etablere, og heller ikke føringer på hvilke deler av “planleggingen” ordningen skal påvirke.

NIBRs rapport viste stor variasjon mellom kommunene i hvordan de ivaretok dette kravet. Særlig tydelig er forskjellen mellom store og små kommuner. Av kommunene med under 10 000 innbyggere hadde bare 41 prosent ordninger som ivaretok hensynet til barn og unge systematisk, og 8 prosent ingen ordning overhodet. Et funn er at kommunene i hovedsak bruker representasjonsordninger, i form av “barnerepresentant”, og ikke da aktivt involverer barn og unge direkte.

Resultatene tyder på at vage krav kombinert med begrensede ressurser setter barna i en svakere rettighetsposisjon enn lovgrunnlaget skulle tilsi. Dette forsterkes av at det blir vanskeligere for statsforvalterembetene å fremme innsigelser på bakgrunn av vage krav.

Krav til utredning av konsekvenser– men ikke til hvilket nivå konsekvensene for barn- og unge vurderes
Hvis det foreligger krav om konsekvensutredning (KU) for plan, skal hensynet til barn og unges oppvekstvilkår vurderes. Dette gjelder også generelt for plan- og byggesaksbehandling, utover formell KU. Flere statlige etater eller statsforvalterembeter etterspør denne vurderingen i utredning der dette mangler, men dette gjøres ikke gjennomgående.

Vurdering av konsekvenser for barn og unge legges ofte likevel ned på nivå for den enkelte plan- og byggesak. Selv ressurssterke Oslo kommune overlater i kommuneplanens arealdel (punkt 16.2.6) utredningen av slike konsekvenser til enkeltsaker. Det kreves derfor mer oppfølging fra kommunen for å vurdere om hensynet til barn og unge faktisk blir ivaretatt. Videre mister kommunen da lettere oversikten over de samlede konsekvensene for barn og unge, til tross for at det er sumvirkingene som er utslagsgivende for barn og unges oppvekstsvilkår.

Tydeligere konkretisering av når utredning av konsekvenser for barn- og unge skal skje, kan i større grad sikre at konsekvensene for barn og unge i det hele tatt blir utredet, samt øke kvaliteten på utredningen og effektivisere statsforvalterembetenes innsigelsesadgang som kontrollmekanisme.

Medvirkning – mer byråkrati?
Kravet til at barn skal bli hørt, er konkretisert i plikten til å “sikre aktiv medvirkning” til planforslag fra “grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge”, jf. pbl. § 5-1 andre ledd. Det presiseres imidlertid ikke på hvilket stadium i planleggingen medvirkningen skal skje.

Rapporten fra NIBR viste at medvirkningen fra barn og unge som hovedregel skjer gjennom medvirkning til planstrategi og samfunnsdelen av kommuneplanen. Barnas reelle og relevante kunnskap ligger imidlertid ofte i hvordan nærmiljøet brukes. Dersom barn ikke får medvirke til reguleringsplaner og byggesaker, forsvinner denne viktige kunnskapen. En aktiv bruk av såkalt barnerepresentant i kommunen kan avhjelpe dette ved å komme med generelle innspill til kommuneplanen, men vil ikke involvere barn og unge direkte.

Videre gjennomføres 70-80 prosent av detaljreguleringen av private utbyggere. Selv om “enhver” som fremmer planforslag er pålagt å sikre medvirkning, har kommunen ansvar for å “påse” at medvirkningsplikten oppfylles, jf. pbl. § 5-1 første ledd. Barn og unge er til en viss grad prisgitt at kommunen stiller krav til at private aktører legger opp til medvirkning. I NIBRs rapport gjengis imidlertid uttalelser fra arkitekter om at det er liten mulighet til å involvere barn og unge, ettersom medvirkning er et fordyrende element som gjør tilbudet mindre konkurransedyktig.

Vage krav til medvirkning kan dermed medføre at medvirkning enten ikke skjer, eller skjer utenfor de prosesser der barns erfaring er viktigst. I tillegg blir det vanskeligere for statsforvalterembetene å følge opp med innsigelse.

Kommunene har et særlig ansvar
På tross av omfattende regulering er det få materielle og reelle skranker for planlegging etter plan- og bygningsloven som ivaretar hensynet til barn og unge. I dag ivaretas hensyn til barn og unge stort sett av berørte naboer av ulik karakter (foreldre, barnehager, skoler mv) som kommer med uttalelser for å ivareta barnas interesser eller i ulik grad av en barnerepresentant. Tendensen denne artikkelen gjør rede for, tilsier at sikring av sosial bærekraft bør søkes gjennom å konkretisere eksisterende regler heller enn vedtakelse av ytterligere bestemmelser og rundskriv.

En stor del av ansvaret må samtidig legges på kommunene selv, og et visst handlingsrom skal og bør kommunene ha. Sosial bærekraft kan ikke utelukkende forventes pålagt fra nasjonalt og regionalt hold.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.