Tine Granlund, assosiert partner/advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig. Foto: Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig
Tine Granlund, assosiert partner/advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig. Foto: Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig

Innlegg: Hvordan skape insentiver for ombruk i entreprisekontraktene?

Standardkontraktene er som utgangspunkt balanserte hva gjelder fordeling av risiko mellom byggherre og entreprenør. Imidlertid viser dialog med bransjen at høye ambisjoner for ombruk i innovative prosjekter ofte medfører et behov for en forskyvning av denne risikoen for å sikre lønnsomhet og akseptabel fordeling av ansvar mellom kontraktspartene.

Innlegg av:

Tine Granlund, assosiert partner/advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig.

Ved bruk av avtalefriheten kan det skapes insentiver i entreprisekontraktene for økt grad av ombruk. Denne type kontraktsrevisjoner kan ikke bare bidra til en mer bærekraftig praksis, men også til økonomiske oppsider for alle parter involvert.

Men hvordan kan dette gjøres i praksis?

Trondheim kommune har for eksempel innført en ny ordning i sine entrepriseanskaffelser som ikke bare oppmuntrer til ombruk av byggematerialer, men også gjør det mer økonomisk attraktivt for de aktuelle entreprenørene.

Fra 2024 vil leverandører som har rammeavtaler med kommunen få påslag på 25% av markedsprisen for brukte byggevarer, sammenlignet med et påslag på 12% for nye materialer. Dette tiltaket er laget for å endre balansen i favør av ombruk, noe som kan føre til at håndverkere oftere velger å gjenbruke materialer fremfor å kjøpe nye.

Et annet konkret eksempel på praksis med fordeling av kontraktsmessig risiko er oppgraderingen av Glynitveien 33, et prosjekt eid av Høegh Eiendom. I dette tilfellet stod prosjektet overfor spørsmål om fordeling av garanti- og reklamasjonsansvar for de ombrukte materialene. Høegh Eiendom valgte i dette konkrete tilfellet å akseptere en avvikende risikofordeling enn kontraktstypen tradisjonelt legger opp til, for at ombruk også skulle være attraktivt for entreprenør.

De ovennevnte eksemplene viser at vi trenger nytenkning og utvikling av andre metoder for risikodeling mellom parter involvert i byggeprosjekter, for å finne «grønnere løsninger». I den forbindelse må selvfølgelig også Betonmast sin trafikklysmodell nevnes. Den er utviklet nettopp med tanke på å finne prosesser som bevisstgjør og fordeler ansvar og risiko mellom kontraktspartene for valg av ombrukbart materiell.

Flere aktører i bransjen, inkludert både private og offentlige aktører, arbeider nå med å utvikle slike løsninger. Målet er å skape et rammeverk hvor risiko kan håndteres på en bærekraftig og rettferdig måte, som tillater ombruk av materialer uten å kompromittere sikkerhet eller økonomisk levedyktighet.

De ovennevnte aktørenes initiativ representerer et viktig skritt fremover i denne sammenhengen. Ved å gjøre ombruk lønnsomt setter de eksempler andre kan følge, og prosjektene viser at det er fullt mulig å integrere økonomiske insentiver med miljømessige mål, og det gir håp om at lignende praksiser kan bli normen fremfor unntaket i nær fremtid.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.

Powered by Labrador CMS