Tine Granlund, assosiert partner/advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig. Foto: Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig
Innlegg: Hvordan skape insentiver for ombruk i entreprisekontraktene?
Standardkontraktene er som utgangspunkt balanserte hva gjelder fordeling av risiko mellom byggherre og entreprenør. Imidlertid viser dialog med bransjen at høye ambisjoner for ombruk i innovative prosjekter ofte medfører et behov for en forskyvning av denne risikoen for å sikre lønnsomhet og akseptabel fordeling av ansvar mellom kontraktspartene.
Innlegg av:
Tine Granlund, assosiert partner/advokat i Advokatfirmaet
Simonsen Vogt Wiig.
Ved bruk av avtalefriheten kan det skapes insentiver i
entreprisekontraktene for økt grad av ombruk. Denne type kontraktsrevisjoner kan ikke bare
bidra til en mer bærekraftig praksis, men også til økonomiske oppsider for alle
parter involvert.
Men hvordan kan dette gjøres i praksis?
Trondheim kommune har for eksempel innført en ny ordning i
sine entrepriseanskaffelser som ikke bare oppmuntrer til ombruk av
byggematerialer, men også gjør det mer økonomisk attraktivt for de aktuelle
entreprenørene.
Fra 2024 vil leverandører som har rammeavtaler med kommunen få
påslag på 25% av markedsprisen for brukte byggevarer, sammenlignet med et
påslag på 12% for nye materialer. Dette tiltaket er laget for å endre balansen
i favør av ombruk, noe som kan føre til at håndverkere oftere velger å
gjenbruke materialer fremfor å kjøpe nye.
Et annet konkret eksempel på praksis med fordeling av
kontraktsmessig risiko er oppgraderingen av Glynitveien 33, et prosjekt eid av
Høegh Eiendom. I dette tilfellet stod prosjektet overfor spørsmål om fordeling
av garanti- og reklamasjonsansvar for de ombrukte materialene. Høegh Eiendom
valgte i dette konkrete tilfellet å akseptere en avvikende risikofordeling enn
kontraktstypen tradisjonelt legger opp til, for at ombruk også skulle være
attraktivt for entreprenør.
De ovennevnte eksemplene viser at vi trenger nytenkning og
utvikling av andre metoder for risikodeling mellom parter involvert i
byggeprosjekter, for å finne «grønnere løsninger». I den forbindelse må
selvfølgelig også Betonmast sin trafikklysmodell nevnes. Den er utviklet
nettopp med tanke på å finne prosesser som bevisstgjør og fordeler ansvar og
risiko mellom kontraktspartene for valg av ombrukbart materiell.
Flere aktører i bransjen, inkludert både private og
offentlige aktører, arbeider nå med å utvikle slike løsninger. Målet er å skape
et rammeverk hvor risiko kan håndteres på en bærekraftig og rettferdig måte,
som tillater ombruk av materialer uten å kompromittere sikkerhet eller
økonomisk levedyktighet.
De ovennevnte aktørenes initiativ representerer et viktig
skritt fremover i denne sammenhengen. Ved å gjøre ombruk lønnsomt setter de eksempler
andre kan følge, og prosjektene viser at det er fullt mulig å integrere
økonomiske insentiver med miljømessige mål, og det gir håp om at lignende
praksiser kan bli normen fremfor unntaket i nær fremtid.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.