Innlegg: Er DIBK i ferd med å redusere arkitektur til kosmetikk?

Forslaget kan ved første øyekast fremstå som en språklig justering. Det er det ikke. Dette handler om hva slags samfunn vi ønsker å bygge, og hva vi mener arkitektur egentlig er.

Form og funksjon

Plan- og bygningsloven skiller tydelig mellom to forskjellige bestemmelser. § 29-1 stiller krav om at tiltak skal ha «god arkitektonisk utforming i samsvar med sin funksjon». § 29-2 handler om «visuelle kvaliteter». Det er ikke det samme.

Likevel er det nå bare § 29-2 som foreslås operasjonalisert gjennom dokumentasjonskrav i byggesaken.

Det er et alvorlig feilgrep. For mens visuelle kvaliteter handler om hvordan et bygg ser ut, handler arkitektonisk utforming om hvordan et bygg fungerer, for mennesker, byer og samfunn over tid.

God arkitektur er god samfunnsøkonomi

God arkitektur påvirker helse, trygghet, trivsel, læring, sosial tillit og økonomisk verdiskaping. Den påvirker hvordan mennesker beveger seg gjennom byen, om barn tør å gå alene til skolen, om eldre kommer seg ut, om nabolag oppleves trygge eller utrygge, om mennesker møtes eller isoleres.

Vi vet at utforming av omgivelser påvirker psykisk helse. Vi vet at kvalitet i byrom påvirker fysisk aktivitet og sosial deltakelse. Vi vet at gode nabolag reduserer kriminalitet og øker tilhørighet. Vi vet at bygg med høy arkitektonisk kvalitet har lengre levetid, høyere attraktivitet og større evne til transformasjon og ombruk.

Dette er ikke estetiske tilleggsverdier. Det er samfunnsøkonomi. Derfor er det også problematisk når arkitektur i stadig større grad reduseres til spørsmål om stil, uttrykk og smak.

Skjønnhetsparagrafens tid

Arkitekturopprøret har med rette løftet frem behovet for skjønnhet og bedre visuelle kvaliteter i norske byer og tettsteder. Det er viktig. Mange opplever at nye bygg og områder mangler menneskelig skala, identitet og omsorg for omgivelsene. Den kritikken må tas på alvor. Men det er en alvorlig misforståelse dersom debatten stopper ved fasader.

De mest verdifulle arkitektoniske kvalitetene er ofte nettopp de som ikke kan sees på en fasadetegning.

Det handler om dagslys, orienterbarhet, fleksibilitet, møteplasser, materialkvalitet, klimatilpasning, byliv, trygghet og sammenhengen mellom bygning og sted. Det handler om hvordan bygninger fungerer over tid, ikke bare hvordan de ser ut ved ferdigstillelse.

Et bygg kan tilfredsstille alle krav til visuelle kvaliteter og likevel være et dårlig bygg for mennesker og samfunn.

Omvendt kan god arkitektonisk utforming skape enorme samfunnsgevinster, selv når de estetiske virkemidlene er nøkterne.

Det er nettopp derfor plan- og bygningsloven har både § 29-1 og § 29-2.

Arkitektur skaper verdi – hvis vi velger å prioritere det

Hvis arkitektonisk utforming fjernes som eget dokumentasjonskrav, skapes det i praksis et system der § 29-1 mister mye av sin operative betydning. Det som ikke må redegjøres for, blir heller ikke vurdert like systematisk.

Dette skjer på et tidspunkt hvor behovet for helhetlig arkitektonisk kvalitet er større enn noen gang. Norge står foran enorme investeringer i aldersvennlige boliger, helsebygg, transformasjon, klimatilpasning og byutvikling. Vi trenger ikke mindre fokus på arkitektur i byggesaksbehandlingen. Vi trenger bedre forståelse av hva arkitektur faktisk er.

Dersom § 29-1 skal ha reell betydning, må den også ha et tydelig dokumentasjonskrav i byggesaken. Arkitektur handler ikke bare om hvordan bygg ser ut. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å bygge.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.