Innlegg: Hvert krav kan være fornuftig – summen kan være ufornuftig

Boligkrisen forklares ofte med rente, tomtemangel og lav kjøpekraft. Alt dette betyr noe. Men vi slipper altfor lett unna den mest ubehagelige forklaringen: Vi har selv gjort det dyrere, tregere og mer risikabelt å bygge. Lag på lag med krav, dokumentasjon og kommunale prosesser presser både kunder og seriøse bedrifter ut av markedet.

Jeg leder Timberbygg i Trondheim, en håndverks- og entreprenørbedrift med rundt 40 ansatte. Samtidig representerer jeg flere hundre norske håndverksbedrifter gjennom NHO Byggenæringen Håndverk.

Meldingen fra egen bedrift og fra kolleger over hele landet er den samme: Regnestykket går stadig sjeldnere opp.

Materialer, arbeidskraft, tomter og finansiering har blitt dyrere. Kundene har mindre å rutte med, og profesjonelle byggherrer holder igjen. Men dette er bare halve bildet. Over mange år har vi også gjort selve tillatelsen til å bygge mer komplisert og kostbar.

Et nylig pristilbud på et tilbygg i Trondheim viser hvordan det slår ut. Kunden ønsket prosjektet, og vi ønsket å bygge. Likevel ble prisen for høy. Bare kostnaden ved å ivareta kommunale krav til overvann, blant annet knyttet til blågrønn faktor, kom på godt over 100.000 kroner. Prosjektet ble skrinlagt før en eneste planke var satt opp.

I en annen sak skal vi bygge en enebolig. Naboene har akseptert utbyggingen, kommunen har gitt grønt lys, og vi var klare. Så mener Statsforvalteren at det er gjort feil i saksbehandlingen. Dermed står prosjektet stille. I det ene tilfellet blir det for dyrt å bygge. I det andre blir det for vanskelig å få lov.

Resultatet er identisk: Det kommer ingen bolig.

Dette er ikke bare to uheldige enkeltsaker. SINTEF har pekt på at veksten i byggekostnader ikke kan forklares av én faktor alene. Materialer, arbeidskraft, finansiering, dokumentasjon, lange planprosesser og økt kompleksitet virker sammen. Nettopp derfor blir den politiske ansvarsfraskrivelsen så problematisk.

For vi diskuterer fortsatt hvert krav som om det lever alene. Tekniske krav for seg. HMS for seg. Dokumentasjon, kurs og sertifiseringer for seg. Kommunale særkrav for seg. I større prosjekter kommer rekkefølgekrav og utbyggingsavtaler i tillegg, ofte med bidrag til vei, sykkeltiltak og annen infrastruktur.

Hvert enkelt krav kan sikkert forsvares. Det er nettopp problemet. Når alle bare forsvarer sitt eget krav, er det ingen som forsvarer helheten. Regningen forsvinner ikke fordi intensjonen er god. Den sendes videre til kunden.

Kompleksiteten koster også inne i bedriftene. Seriøse bedrifter skal dokumentere arbeidet, ivareta HMS, følge regelverket og sørge for nødvendig opplæring. Det er riktig. Men noen skal også administrere alt dette. Mer tid brukes på rapportering, mindre på produksjon. Når vi diskuterer produktiviteten i byggenæringen, bør vi derfor spørre: Hvor mye av arbeidstiden får vi egentlig bruke på å bygge?

Byggenæringen må ta sin del av ansvaret. Vi skal effektivisere, standardisere, digitalisere og ta i bruk ny teknologi. Men hvis gevinstene spises opp av mer administrasjon, lengre saksbehandling og nye krav, kommer vi ikke langt. Da blir politiske ambisjoner om flere boliger bare ord.

Konsekvensene merkes allerede. Mange bedrifter har kortere ordrehorisont enn før. Flere konkurrerer om færre prosjekter. Prisene presses og marginene svekkes. Likevel forsøker mange å holde på fagfolkene sine, fordi vi vet hvor vanskelig det er å få tilbake dyktige fagarbeidere når de først har forlatt næringen.

Jeg har selv tenkt mange ganger: Bare vi kommer oss gjennom dette halvåret, så snur det. Så kom neste halvår. Og neste. Oppturen har fortsatt ikke kommet. Flere bedriftseiere bruker nå av egenkapitalen som ble bygget opp i bedre tider, for å beholde folk og kompetanse mens de venter.

Det kan være noe av forklaringen på at vi ikke har sett enda større ledighet og flere konkurser. Men egenkapitalen varer ikke evig. Hvis bedrifter må bygge ned eller forsvinner, mister vi ikke bare arbeidsplasser. Vi mister fagmiljøer, lærlingeplasser, erfaring og kapasitet som tar mange år å bygge opp igjen.

Dette er ikke et rop om dårligere bygg, svakere HMS eller lavere miljøambisjoner. Timberbygg lever av kvalitet og seriøsitet. Men høye ambisjoner er ikke det samme som ubegrenset kostnadsvekst. Også gode krav må tåle spørsmålet: Hva koster de samlet?

Når staten legger på ett krav, kommunen et annet og ulike myndigheter gjør sine vurderinger hver for seg, kan alle peke på gode hensyn. Men ingen eier sluttregningen. Den havner hos kunden, hos bedriftene – og hos samfunnet som står igjen med færre boliger.

Derfor må politikerne slutte å late som om boligkrisen kan løses med festtaler alene. Spørsmålet er ikke bare om hvert enkelt krav kan forsvares isolert. Spørsmålet er om summen fortsatt gjør det mulig å bygge boliger folk har råd til.

Norge trenger flere boliger. Da holder det ikke å vedta ambisjoner, peke på næringen og håpe at markedet ordner resten. Politikerne må rydde i kravene de selv har vært med på å bygge opp. Hvis ikke får vi akkurat det dagens politikk bestiller: færre boliger, høyere priser og en byggenæring som mister kapasitet når vi trenger den mest.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.