Næringsrettet Forskning Sett fra Bygg & Anlegg

Bakgrunn Norske myndigheters forskningspolitikk har gjennomgått store kursskiftninger det siste tiåret, og endringsviljen kulminerte i manges øyne med den meget kortlivede FUNN-ordningen. I et møte i Oslo i regi av Sintef 15. januar /1/ ble det fokusert på en rekke forhold som ikke skal gjentas her. Derimot ble det invitert til konstruktive innspill også direkte til næringsministeren for å imøtekomme behovet for tiltak som kan være med på å utvikle og skape vårt fremtidige næringsliv. Med dette brevet ønsker vi å fokusere på en del forhold som ikke er kommet tilstrekkelig fram og som kan belyse en del praktiske utfordringer fra vår synsvinkel. Samtidig er det vår mening at nettopp disse tankene har en allmenn gyldighet som i høyeste grad bør være relevant for andre næringer i Norge: Klassifisering av forskning Tradisjonelt oppfattes forskning på universitetene innenfor de klassiske skolefagene som matematikk/naturfag, humaniora osv som grunnforskning. Midt på skalaen kategoriserer vi anvendt forskning (instituttene) og til sist den mest kommersielle formen, produktutvikling, hvor det erkjennes at industrien selv må inn. Oppfatningen omfatter også en viss trend i kunnskapsnivå langs denne aksen. Denne ikke veldig gjennomtenkte filosofien er imidlertid ikke spesielt norsk, og vi har selv i EU-prosjektsammenheng blitt forsøkt tildelt roller, hvor universitetene skaper/gir (med unge doktorander ...) og industrien får/nyttegjør seg deres kunnskap. Dette verdensbildet er en stor misforståelse i forhold til hvordan moderne forskning i dag foregår som et samspill mellom de ulike aktørene. Det leder også til misforståelse mht. hva slags utfordringer næringslivet står overfor, særlig hva de teknisk-faglige tema angår. Næringsrettet forskning er (ofte) grunnforskning Selvfølgelig vil mye produkt- og næringsutvikling avhenge av og baseres på tillempning av teori og praktiske løsninger, hvor kobling mellom bedriftens forretningsidé og ekstern kompetanse er nyttig eller sågar en betingelse. Særlig vil dette ganske sikkert gjelde bedrifter fundert på et fåtall produkter og med relativt få ansatte (SMB). I slike tilfeller vil den tradisjonelle rollen til eksterne partnere som kunnskapsleverandør, og bedriften som mottager, fortsatt gjelde langt på vei. Den nye skatteincentiv-ordningen vil kunne være et utmerket redskap i slike sammenhenger. Norcem tilhører strengt tatt prosessindustrien (PIL innenfor NHO), ikke BA. Nettopp derfor kan det imidlertid være interessant å benytte oss selv som eksempel på samspill mellom ulike bransjer - og på hvordan forskning leder til utvikling både for oss selv og våre kunder, som hovedsakelig tilhører BA: Det hersker en følelse av at mye av norsk industri avfeies i forskningssammenheng under henvisning til at den er råvare-basert. Det vises også til at norsk forskningsinnsats er lav fordi vi har en skjev næringsstruktur i forhold til resten av Europa, dvs. vi har ikke den type næringsliv som tradisjonelt oppfattes driver forskning. Direktør Roar Arntzen i Sintef påpekte imidlertid i sitt innlegg på ovennevnte møte /1/ at de norske bransjene, dvs. mange av de tungvekterne vi tross alt har, forsker mer enn sine søstre ute i verden. Dette betyr i klartekst at norske bedrifter i konkurranseutsatte næringer må forske mer enn sine utenlandske konkurrenter for å holde unna i konkurransen om pris og andre faktorer. Dette er en type forskning som har lite til felles med Petter Smart-løsninger eller tradisjonell kunnskapsoverføring fra universiteter til næringsliv: Eksempelvis er svært mye av den forskningen vi som bedrift er involvert i, grunnforskning i den forstand at det er nødvendig med fundamentale studier innenfor det spesifikke fagområdet sement- og betongteknologi, f.eks. med kompleks kjemi eller ikke-kategorisérbare-tema. Dette innebærer at man arbeider parallelt og sammen både på instituttene og i industriene. Videre går arbeidet med grunnforskning, produktutvikling og dokumentasjon ofte samtidig eller over i hverandre. Det betyr også at det ikke nødvendigvis er forskjell i kompetansenivå, selv om bakgrunnen i miljøene er forskjellig (det siste er jo nettopp hensikten). Aktørenes kritiske (minimums-)størrelse - Nøkkelaktører Det faktum at forskning for å bringe næringen(e) framover ofte innebærer slik grunnforskning setter store krav til styring og riktig bruk av kompetanse og andre ressurser. Arbeidet er også nettopp ressurs- og tidkrevende. Ikke minst stiller det store krav til den kommersielle aktørens kompetanse! En industribedrift som ikke selv har fagkompetanse på tilstrekkelig høyt nivå, vil i praksis ha liten mulighet for å a) få til en riktig prosess for samspillet med det eksterne fagmiljøet og b) anvende prosessen i produkt- og markedsutvikling for næringen/bedriften. Siden vi ikke har et tradisjonelt leverandør-mottager-forhold, er det ikke tilstrekkelig å betrakte bedriftens rolle som absorberende av forskningsresultater. På dette punktet kommer samarbeidet på tvers av bransjene inn som en nøkkelfaktor for å lykkes i produktutviklingen for alle parter: Det er ikke lenger slik at (alle) produsenter av råvarer eller halvfabrikata kan produsere eller utvikle sine produkter uavhengig av sine kunder. Selv et tilsynelatende grått produkt som sement er i dag svært avansert og består av et sortiment varer som er tilpasset sine respektive anvendelsesområder, dvs. hvert enkelt kundesegment. Pågående videreutvikling forutsetter tett samarbeid både med interansjonale samarbeidspartnere og direkte kunder. Dette samarbeidet har hittil vært til stor nytte i hele verdikjeden. Eksempelvis er verdiskapningen basert på FoU mellom alle aktørene innen betongforskning de siste tyve årene vel dokumentert /2/. Verdien av den økte verdiskapningen er imidlertid størst jo lengre vekk fra råvare-stadiet man kommer. Dette er jo den direkte årsaken til at det er ønskelig fra nasjonaløkonomisk synsvinkel å føre foredlingsgraden lengst mulig innenlands. Dette omfatter både avkastning av sysselsatt kapital, skatteinntekter og egenverdien/synergieeffekter av størst mulig kompetansebredde i befolkningen. Det er altså essensielt å få sluttleddet til å bli aktive brukere av spisskompetanse og partnere i et nytt Forsknings-Norge (sitat Prof. Bjørn Gustavsen /3/). Dette er et av de grunnleggene problemene. Det er naturligvis riktig å utarbeide mål og planer iht. en bevisst politikk. Likevel er det like viktig å ta med seg praktiske erfaringer mht. hvilke organisatoriske forutsetninger som må være på plass. Dette er særlig viktig der utfordringene omfatter faglig grunnforskning. Innenfor deler av BA har dette vært løst og vi mener dette fortsatt er løsningen ved at enkeltbedrifter påtar seg lokomotivrollen. Det er vår erfaring og overbevisning at en rekke av enkeltbedriftene som tilhører målgruppen for norsk politikk om økt forskningsinnsats/-bruk er for små til i praksis kunne håndtere og ikke minst nyttegjøre seg de mulighetene som systemet legger opp til. På betong-forskningsområdet de senere år har Norcem og Selmer vært kjent for sin lokomotiv-funksjon. I dette ligger det at en bedrift drar med seg andre aktører i en strategi om felles eller delvis sammenfallende interesser. Dermed har mindre aktører kunnet høste maksimalt i forhold til den innsats de selv har hatt mulighet til å legge inn i samarbeidet. Det er riktig å betegne nøkkelaktørens funksjon som en katalysator for utviklingen i de andre, mindre bedriftene. Samarbeids-tankegangen betyr ikke at prosjektene skal få en diffus, almennyttig målsetning uten fokus på partenes forretningsmessige interesser. Forskningen i slike partnerskap skal selvfølgelig være basert på partnernes forretningsstrategi, men dette er det tross alt opp til den enkelte partner å ivareta. Vil vi ha fremtidige nøkkelaktører? Koordinator- eller lokomotiv-funksjon krever vesentlige ressurser både av faglig og organisatorisk art, og belastningen for denne nøkkelaktøren er betydelig. Det finnes derfor en grense for i hvor stor grad alle vi selv er i stand til å påta oss en slik rolle. Allerede i dag er mange av våre aktiviteter rettet mot utenlandske partnere, hvilket naturligvis har stor betydning for den dagsorden vi setter for oss selv. To utviklingstrekk på denne arenaen er at man konsentrerer seg om overordnede problemstillinger og tidligere nasjonale partnere faller ut av konsortiene. Det siste gjelder både småbedriftene (våre direkte og indirekte kunder) og instituttene, de som skal være nasjonale kompetansesentra innen vårt område. I tillegg må vi erkjenne at de nye samarbeidsformene på europeisk plan oppleves meget krevende for oss selv, slik at kapasiteten til å serve andre gjenom ikke-strategisk samarbeid svekkes. Nasjonale institusjoner er i ferd med å svekkes i en europeisk infrastruktur /4/ som ikke er veien fremover for flertallet av våre bedrifter. Et viktig bidrag fremover er derimot at nasjonale institusjoner til dels får sitt virke på overnasjonalt plan. Det aller viktigste er likevel gjerne via internasjonal anerkjennelse at disse gjennom samarbeid er i stand til å gi nasjonalt næringsliv et dytt fremover både hjemme og ute. I en slik strategi er det vesentlig at de aktørene som kan fungere på europeisk plan, kan dra med seg både institutter og mindre bedrifter i andre nettverk enn selve EU-prosjektene (som jo skal begrenses mht. antall partnere). Allerede nå med den større arenaen vi selv spiller på, er utfordringen for oss større enn noen gang. I tillegg er vi redd begrensningen i den nye skatteincentiv-ordningen vil utestenge en rekke av de naturlige nøkkelaktørene fra samarbeid på nasjonalt plan. En rekke prosjekt-konstellasjoner som hittil har fått støtte, opplever nå at grunnlaget svekkes; lokomotivene blir borte. Tidligere kunne utfordringen være manglende sammenfall mellom bedriftenes strategi og den til enhver tid gjeldende programpolitikk. Nå oppleves begrensninger ved at midlene tas bort fra dem som er store nok til å skape de riktige prosessene - for seg selv og andre. Dette til tross for at man kanskje (i alle fall for vår del;) i europeisk sammenheng faktisk defineres som SMB. Det er viktig å være klar over at en rekke firma som hittil har vært nøkkelaktører i Norge i dag er del av flernasjonale konsern, hvor det ikke er noen selvfølge at videre utviklingsarbeid legges til Norge. Dette kan om kort tid også komme til å gjelde for en del av instituttsektoren. Slik virksomhet vil kun forbli i Norge så lenge noen har en (kynisk) nytte av det. Forskning for opprettholdelse av næring vs. kvantesprang Noen ganger det er riktig å peke ut spesielle satsningsområder knyttet til nasjonale/regionale fortrinn og strategier. Til norske eksempler hører jo offshore og marint tilknyttede næringer. Vi vil ikke her gå nærmere inn på hva vi tror kan bli slike fremtidige vekstnæringer. For svært mange næringer er det imidlertid ikke lenger snakk om de store, plutselige endringer, men mer eller mindre jevn utvikling som et resultat av mange små enkeltforbedringer. Vi mener vi har mange med oss når vi hevder at vi er avhengige av kontinuerlig utviklingsarbeid for å holde en stabil posisjon konkurransemessig. All drift (nesten) må vedlikeholdes og videreutvikles for ikke å reverseres. Det er mulig dette er en misforståelse, men i dag oppleves i alle fall tyngre forskningsinnsats innenfor våre områder som skviset mellom det som tradisjonelt oppfattes som grunnforskning (universitetene) på den ene siden og ønske om å satse næringsutviklingen på p.t. ikke-eksisterende industri. Vi mener det ligger meget alvorlige begrensninger i en slik tankegang: Vi har selv sett faglig interessante idéer som også burde være kommersielt interessante men det har ikke eksistert aktører som har tatt dette til sitt bryst som del av egen forretningsstrategi! Rasjonell utnyttelse av (næringsrettet) forskning forutsetter valg av tema i overensstemmelse med slike strategier og dermed at prosesser og ressurser styres i retning av de økonomisk interesserte og kompetente aktørene. BA driver (faktisk) utvikling Vi ønsker også kort å kommentere utsagn om at forskningsinnsats innen BA som er en meget fragmentert bransje kaster lite av seg mht. verdiskapning: Det bør være kjent at norsk bygge- og anleggspraksis er ganske industriell i internasjonal sammenheng. Dette gjelder også kompetansenivå. Andre land fører ofte en langt mer håndtverkspreget tradisjon. Dette har uten tvil vært et konkurransefortrinn for våre bedrifter både hjemme og ute. Dette må bety at norsk BA har stått for betydelig utviklingsarbeid. Dette forholdet er også dokumentert gjennom en undersøkelse i regi av Byggenæringens Landsforening /5/. Analysen avdekket at mye av det utviklingsarbeidet som foregår i bedriftene ikke synliggjøres som FoU fordi bedriftene ikke identifiserer seg med dette begrepet. Vi skal ikke komme nærmere inn på årsakene til dette her, men trolig er nettopp arbeidsformen (eller rettere mangel på sådan) en viktig del av svaret. Dokumentasjon av verdien av forskning innen betongområdet er også nevnt foran /2/. Konklusjon : Skatteincentiv er (i utgangspunktet) bra, men Vi har ingen grunn til å motarbeide politikken med den nye ordningen, som prinsippielt også støttes av NHO. Vi tror også at ordningen med noen forbedringer vil oppleves mer positivt enn mange gir uttrykk for i dag. Vi er imidlertid meget bekymret for utviklingen på kort sikt som følge av den plutselige omleggingen i tillegg til det forrige kurskiftet som ikke ligger lenger tilbake enn sist høst. P.t. oppleves ressursmangelen som kritisk tørke som kan ramme mange større og mindre forskningsmiljøer og føre til tap av kompetanse det vil ta lang tid å bygge opp igjen. Vi er også både på kort og lang sikt - bekymret for den samarbeidsprosessen som er nødvendig for å videreføre utviklingsarbeidet i småbedriftene. Dette omfatter instituttenes fremtidige mulighet til å bistå, men spesielt den type forskningsarbeid hvor det nettopp kreves nøkkelaktører i industrien. Denne rollen erkjennes som så viktig i enkelte EU-prosjekter vi er involvert i, at koordinator tilkjennes full dekning av slike kostnader. Behovet for å oppfordre til at noen vil ta på seg lokomotivrollene nasjonalt er større enn noen gang nå når disse aktørene har alternative nettverk internasjonalt. Vi håper disse tankene kan bidra til at fremtidige ordninger tilpasses en størst mulig bredde av norsk næringsliv, både mht. type bransje og bedriftens størrelse. Dette er ikke bare i disse enkeltbedriftenes egen interesse, men strategisk viktig for en rekke andre, bl.a. innen SMB-gruppen. Med vennlig hilsen NORCEM A.S Terje F. Rønning, Dr.Ing. FoU Sjef Referanser 1. Næringsrettet forskning sakker Norge akterut ?, møte 15. januar 2002, Royal Christiania Hotel, Oslo, i regi av Sintef. 2. FoU og verdiskapning Hvilken verdiskapning har FoU i betongfaget i perioden 1980 2000 bidratt med i Norge ?, Norsk Betongforenings publikasjon nr. 28, Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) / Norsk Betongforening, Oslo, 2001, 43 s. 3. Prof. Bjørn Gustavsen, Arbeidsforskningsinstituttet, til Aftenposten 17.02.2001, og gjengitt i Forskningspolitikk 1/2001. 4. Europas forskning store programmer ikke nok, Professor (em.) Peder Olesen Larsen (tidl. direktør i Danmarks Grundforskningsfond) til Forskningspolitikk 1/2001. 5. Skjult FoU-innsats, Byggenæringens Landsforening v/ Rannveig Ravnanger, referert i Byggeindustrien 6/1999.