Dampmotstand i lette bindingsverkskonstruksjoner

Disse bygges vanligvis med et dampsperresjikt på varm side for å hindre transport av varm fuktig inneluft ut i de kalde delene av konstruksjonen og en vindsperre på kald side for å hindre infiltrasjon av kald uteluft inn i konstruksjonens varmeisolerende deler. Fukt kan transporteres ut gjennom konstruksjonen ved diffusjon eller ved luftlekkasjer. Både innvendig og utvendig sperresjikt bidrar til bygningens/konstruksjonsdelens lufttetthet.

Langvarig debatt
Flere tiår tilbake i tid har en i byggeteknikk- og bygningsfysikkmiljøer diskutert hensikt, behov for og krav til dampmotstand på varm og kald side i bygningens ytterkonstruksjoner. Hovedkonklu­sjonene er og har vært at i nordisk klima er det behov for større dampmotstand på varm side av en bygningsdel enn på en kald side, for å forhindre diffusjon av fuktig luft fra varm til kald side. Til tross for mange studier har en i forskningsmiljøene i land med relativt like klimabetingelser ikke blitt enig om anbefalt nivå til en minste dampmotstand på varm side i en bindingsverkskonstruksjon.

Mer dampåpne produkter
I løpet av de to siste tiårene har det skjedd en stor utvikling når det gjelder materialer og materialbruk i sperresjiktene i lette bindingsverkskonstruksjoner. I forhold til dampmotstand brukes det i dag ofte vindsperre- og undertaksprodukter som er 10-20 ganger mer dampåpne enn alminnelig brukte vindsperrer/undertak.

Fokus på kald side
Forskningsmiljøer retter nå fokus mot dampmotstand og uttørkingsevne på kald side av ytterkonstruksjoner. Dampmotstanden på utvendig side er avgjørende for uttørkingsevnen og synes dermed å bety mer for fuktsikkerheten til vanlige bindingsverkskonstruksjoner over terreng enn dampmotstanden på varm side. Når man bruker svært dampåpne vindsperrer, kan man i visse tilfeller benytte en innvendig dampsperre som er vesentlig mer dampåpen enn hva Byggforsk anbefaler i dag. Tradisjonelt har en ofte operert med en tommelfingerregel om et visst forholdstall mellom innvendig og utvendig dampmotstand. SINTEF Byggforsk ønsker å undersøke nærmere i hvilken grad en slik vurdering er tilstrekkelig eller hensiktsmessig i dag. Dette arbeidet vil blant annet bli gjennomført i det pågående NFR-prosjekt Climate Adapted Buildings (CAB).

Råd og anbefalinger
Flere aktører i bransjen etterspør i dag mer kunnskap om produktgrupper som ofte går under betegnelsen «dampbrems». Dette er materialer/produkter med en damp­motstand betydelig lavere enn tradisjonelle dampsperrer av f.eks. PE-typen.
SINTEF Byggforsk anbefaler i Byggforskserien at dampsperrer bør ha en sd-verdi på minst 10 m. (sd-verdi angir hvor tykt et stillestående luftlag må være for å gi samme vanndampdiffusjonsmotstand som materialsjiktet). Dette for å gi bransjen et sikkert og enkelt råd, noe vi opplever at bransjen ofte ønsker. Men vi ser også at behovet for mer nyanserte råd er økende. Nye materialer, nye beregningsmuligheter og bed­re kompetanse gjør at vi i dag i større grad kan gi råd avhengig av type bygning, klima og geografisk plassering, konstruksjonsoppbygging, materialbruk, utførelsesteknikk og tekniske installasjoner i bygningen.

Les mer
Hagentoft, C.-E. & Harderup, E. 1996, Moisture Conditions in a North Facing Wall with Cellulose Loose Fill Insulation: Constructions with and without Vapor Retarder and Air leakage. Journal of Thermal Insulation and Building Environment

Rode, C. 1998, Organic Insulation Materials: Effect on Indoor Humidity and Necessity of a Vapor Barrier. Proceedings of the Conference, Thermal Performance of the Exterior Envelopes of Buildings VII, Clearwater Beach, Florida.

Uvsløkk, S., Geving, S. & Thue, J.V., 1999, Hygrothermal Performance of Timber Frame Walls, Results from Test House Measurements, Proceedings of the 5th Symposium on Building Physics in the Nordic Countries, Gøteborg.

Vinha, J., 2007, Hygrothermal Performance of Timber-Framed External Walls in Finnish Clima­tic Conditions: A Method for Determining the Sufficient Water Vapour Resistance of the Interior Lining of a Wall Assembly, Ph. D. thesis, Tampere University of Technology.