Innlegg: Boligkrisen tar ikke sommerferie

Rentekuttet som Norges Bank annonserte for litt siden var gledelig. Men la oss ikke innbille oss at dette alene vil løse utfordringen. 

Boligkrisen tar ikke sommerferie!

Konsekvensene er allerede tydelige. Unge som drømmer om å kjøpe sin første bolig, presses ut av markedet. Arbeidskraft blir låst til feil steder fordi folk ikke har råd til å flytte dit jobbene er. 

Boligprisene stiger raskere enn lønningene – vi kan stå overfor en prisvekst på 40 prosent i pressområdene frem til 2027. Da koster boligen til fem millioner i dag plutselig syv millioner om tre år. 

Hvem skal ha råd til det?

Dette er ikke bare et problem for enkeltmennesker. Boligmangelen truer produktiviteten og konkurransekraften i norsk økonomi. Hvis ikke folk kan bosette seg der jobbene er, får vi ikke tak i den arbeidskraften vi trenger i offentlig sektor, i helsetjenestene eller i næringslivet.

Så hvorfor skjer det så lite? Svaret er ubehagelig enkelt: Fordi vi mangler politisk vilje til å gjøre det som skal til. 

Det bygges for lite, der folk faktisk bor og jobber. Og selv om målet om 130.000 nye boliger innen 2030 er ambisiøst – og helt nødvendig – så mangler vi de politiske løsningene som kan få oss dit.

Rentekuttet som kom nå, vil kunne hjelpe litt – på sikt. Men våre anslag viser at dette ikke er nok til å få fart på boligbyggingen i det tempoet vi trenger. Vi må gjøre mer. Nå.

Først og fremst: Vi må bygge flere boliger. Det er det eneste som kan løse boligkrisen. Og da må vi bruke både økonomiske og regulatoriske virkemidler.

1. Gjenreise Husbanken som boligbygger: Husbanken er tom for midler til prosjekter som står klare til bygging. Doble utlånsrammene – nå. Det finnes prosjekter som kan settes i gang i morgen dersom finansieringen er på plass.

2. Kutt ned på byråkratiet: Vi vet hva som skal til: Regjeringen, KS og byggenæringen har allerede laget en liste på 72 tiltak som kan gi raskere plan- og byggesaksbehandling. Nå må tiltakene innføres, ikke parkeres i en skuff. Hver dag som går, betyr dyrere boliger for boligkjøperne.

3. Tallfest boligmål i hver kommune: Vi trenger en «Parisavtale» for boligbygging – der alle kommuner må forplikte seg til konkrete mål for hvor mange boliger de skal bygge innen 2030.

Det handler ikke bare om privat eide boliger. Vi trenger 15.000 studentboliger, 6.000 kommunale utleieboliger, 12.000 trygghetsboliger og 13.000 sykehjems- og omsorgsplasser. Disse tallene er ikke hentet ut av løse luften. De kommer fra ferske rapporter som viser alvoret i situasjonen.

Det er ikke nok at ett parti engasjerer seg i økt boligbygging. Boligkrisen er for alvorlig til å bli en politisk særinteresse. Jeg etterlyser en bred politisk allianse, på tvers av partier og nivåer, som ser boligbygging som det det er: En av vår tids største utfordringer – og en av de viktigste nøklene til at vi fortsatt skal ha et trygt og godt velferdssamfunn.

Mitt budskap til de som nå nyter sommerro: Prioriter økt boligbygging i bygd og by nå, slik at målet om 130.000 nye boliger innen 2030 kan bli en realitet. Boligkrisen tar ikke sommerferie.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.