Boligskillet

Sykepleierindeksen er ment å representere en gjennomsnittlig inntekt i Norge. Indeksen baserer seg på en sykepleier som har ti års ansiennitet, en lønn på cirka 580.000 kroner, 450.000 kroner i egenkapital og et lite studielån. Dette representerer altså slett ikke de med minst finansielle muskler, men kan fungere som et bra gjennomsnitt på hvem som ønsker å bo i Oslo, men representerer da altså ikke den typiske personen som faktisk klarer å slå seg ned med egen bolig i hovedstaden.

Utviklingen går i feil retning og skillet mellom de som har midler selv, eller ikke minst har hjelp fra foreldre eller andre i ryggen, og de som ikke kan skaffe seg egen bolig, øker stadig. Prisutviklingen i Oslo den senere tiden har vært meget kraftig, og det er spesielt førstegangsetablerere som rammes. Det er nettopp leilighetene for typiske førstegangskjøpere som også er aller mest populære. Det meldes om fulle visninger, kupp før visning og priser som går langt over prisantydning. Det er virkelig en bonanza for denne typen leiligheter for tiden. Godt smurt at rekordlave renter kan selgerne nå virkelig gni seg i hendene over prisveksten den senere tiden.

Hvor dette ender er det ingen som vet, men ingenting vokser som kjent inn i himmelen. Det vil komme en stopp, og kanskje også en nedgang, for denne delen av markedet også – men ingen vet når det kommer. Det vil gå noe tid, og antakeligvis skjer det ikke noe før renten gjør et byks oppover.

Interessen for å bo sentralt i hovedstaden er nemlig stor, og tilflyttingen fortsetter inn til østlandsområdet. Nå er det selvsagt ikke slik at det er en menneskerett at alle skal bo innenfor ring 3, men det er naturligvis synd om arbeidskraft som byen faktisk er helt avhengig av ikke har mulighet til å bosette seg her. Fortsetter denne utviklingen får vi også et tydelig skille på hvem som har råd og hvem som ikke har råd, noe som også kan gjøre noe med hele nabolag og utviklingen av byen så mange er så glade i. Oslo begynner å bli en byene som er aller dyrest å bo og leve i blant europeiske hovedsteder, og det må tas grep om ikke utviklingen bare skal fortsette.

Enkelt fortalt krever det mer bygging, på steder folk helst vil bo, og ikke minst må man bygge enhetene folk ønsker. Det vil fortsatt være dyrt i Oslo – det vil det være i all fremtid. Men for å hindre en stadig akselererende vekst, må det legges til rette for flere utbygginger, og kommunen må se til at reguleringsarbeidet flyter. Det meldes nå og lang behandlingstid innenfor flere områder, og det er tydelig at det jobbes under et kraftig arbeidspress. Forhåpentligvis kan dette løses, og det er nå viktig at myndighetene og bransjen sammen kan finne frem til gode løsninger. Her har selvsagt også boligbransjen også et ansvar for å legge til rette for å satse på utbygging av de riktige prosjektene. Men her må myndighetene også på banen i sterkere grad, og det kan være at justeringer av regelverket må til for å få til en god utvikling i de riktige områdene, i hvert fall på midlertidig basis.

Men det er ikke bare i Oslo det er trangt å komme gjennom bolignåløyet. For det sentrale Østlandet generelt sett viser indeksen også at det er krevende for mange å kjøpe sin egen bolig.

I mellomtiden forsetter prisene å stige, og skillet mel de som har mulighet og de som ikke har noen sjanse til å bli med, øker. Det gjør også noe med hele den norske samfunnsmodellen, som er bygget opp rundt at flest mulig skal eie sin egen bolig. I Oslo blir dette nå stadig vanskeligere å få til.