Prosjektet tar dermed skrittet fra å være et noe fjernt og teoretisk til å bli konkret og nært. Parallelt med anskaffelsen begynner arbeidet med å bygge ut Ørlandet som hovedbase for den nye generasjonen kampfly.

De første flyene skal leveres til Norge i 2017, ikke i 2018 som lenge var planen. Med fire år fra bestilling til levering, er det bare tiden og veien for produsenten Lockheed Martin.

Det nøyaktige antall som forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen vil be Stortinget slutte seg til, er etter det NTB forstår, ennå ikke helt fastlagt. Men det dreier seg trolig om seks fly i første bestilling.

Regjeringen har for lengst fått Stortingets tilslutning til å kjøpe «inntil 52 nye fly», men de folkevalgte skal fatte årlige vedtak om hver ny bestilling. Leveransene løper fra 2017 til 2023 og følger en jevn kurve gjennom hele perioden. Trolig er det snakk om 6-8 fly hvert år.

Ikke fastpris

Prisen per fly er heller ikke fastsatt, ettersom kostnadene vil gjenspeile produksjonsomfanget i hvert enkelt år. Det opereres ikke med fastpris i dette prosjektet.

Kort fortalt blir de første flyene dyrere enn dem som bestilles senere, når USA plasserer sin hovedkontrakt og produksjonen er på topp. Regjeringen fastholder at de norske beregningene holder stikk og at den totale anskaffelsesprisen, inkludert utstyr, trening, simulatorer og våpen, er på 61,2 milliarder 2012-kroner.

– Vi føler oss sikre på at programmet går som planlagt. Det er ingen store usikkerhetsmomenter. Hovedbildet er at prosjektet er under solid kontroll fra amerikansk side. Flyanskaffelsen er den største kontrakten i Forsvarets historie, og det er viktig at alle bestillinger forankres i Stortinget, sier statssekretær Eirik Øwre Thorshaug (Ap) i Forsvarsdepartementet til NTB.

Den økonomiske krisen presser forsvarsbudsjettet i de fleste partnerlandene i prosjektet, også i USA, som har planer om å anskaffe rundt 2.500 av den foreløpige totalen på 3.100 fly. Det er stort sett bare Norge som har økonomi til å betale for framskyndet leveranse.

Turbulens

Mest turbulens er det for tiden i Canada, der regjeringen har satt prosjektet på vent på grunn av nye kostnadstall. Alternativer til F-35 blir nå utredet, men kontrakten er ikke hevet.

Heller ikke andre partnerland har avsluttet samarbeidet, selv om Danmark og Italia, i tillegg til Canada, har redusert antallet. Interesse fra nye land utenfor de ni partnerlandene, som Japan, Singapore og Sør-Korea, oppveier trolig for dette bortfallet. Det viktigste sett med norske øyne er at USA opprettholder sin intensjon om stort volum.

Øwre Thorshaug sier at Canadas beslutning har marginal effekt for Norge. Den bunner ikke i misnøye med selve flyet, men snarere det mangelfulle regnestykket som er gjort på canadisk side.

Regjeringen fikk allerede i 2011 Stortingets godkjennelse til å bestille fire treningsfly som skal brukes i USA til opplæring av norsk piloter og støttepersonell. To ble bestilt i juni i fjor, for levering i 2015.

Lockheed Martin har per desember 2012 levert 41F-35 i ulike versjoner, de aller fleste til det amerikanske forsvaret.

Budsjetter

Flykjøpet er et kjempeløft og vil prege Forsvaret – og statsbudsjettet – i mange år framover. Ved å utvide leveringsperioden fra fire til sju år, blir belastningene på statsbudsjettet spredd over lengre tid og lettere å håndtere.

Men det er likevel store tall. I hele anskaffelsesperioden er det snakk om å øke forsvarsrammen med 22-28 milliarder kroner. Dette er altså midler som bevilges i tillegg til de planlagte, årlige forsvarsbudsjettene.

Ekstrabevilgningene tilsvarer i underkant av halvparten av totalsummen. Det resterende beløpet vil bli dekket over Forsvarets normale investeringsbudsjetter. I 2013 er det satt av 1,89 milliarder til F-35-prosjektet. En topp på rundt fire milliarder i året vil trolig komme rundt 2018-2019.

Ut over selve anskaffelsen påløper rundt fem milliarder kroner til omfattende ombygging av Ørland hovedbase og etablering av framskutt operasjonsbase på Evenes i perioden fram til de første flyene blir levert i 2017.