Tilgjengelighet i boliger

Overordnet og i utgangspunktet er dette ideelle og fornuftige krav til nye boliger. Det er få som er uenig i at det er et gode at boliger skal være best mulig tilrettelagt for flest mulig. Problemet er at reglene i TEK 10 går for langt og er for firkantede.

NBBL, sammen med storparten av aktørene i byggebransjen fremmet før nyttår krav til regjeringen om hvilke tiltak som burde iverksettes for å få fart på boligbyggingen og som samtidig kunne være med å begrense den sterke boligprisveksten. Et av forslagene var en revurdering av kravet om at ALLE nye boliger i bygg på tre etasjer eller mer skal oppfylle tilgjengelighetskravet. Kravet betyr at ALLE rom i disse boligene skal være tilrettelagt for rullestolbrukere. Kravet differensieres ikke om det er små leiligheter eller om det er store leiligheter. Selv i en bolig som har 4 soverom er kravet at alle rommene skal være tilrettelagt for rullestolbrukere. Det må kunne stilles spørsmål om fornuften i dette.

Når det gjelder småleilighetene er kravet spesielt problematisk. Ikke nødvendigvis fordi det ikke går an å få inn en rullestol i så vel soverom, stue som bad. Men som arkitekt Johan Ditlef Martens skrev i en kronikk for noen uker siden i Aftenposten, ”Man kan komme rundt i en rullestol, men det er også det eneste man kan”. Med andre ord, dersom vi skal sørge for at to-rommer’n både er god for den som skal bo der og oppfylle kravet om tilgjengelighet må den bygges større. Flere kvadratmetere for å oppfylle disse kravene gjør boligen uomtvistelig langt dyrere. 4-5 kvadratmeter større bolig gir alene en prisøkning på 150-200.000 kroner. I Oslo utgjør husholdninger med en person 54%, i Bergen og Trondheim er tilsvarende tall 45%. Det er derfor ikke rart at de små 2 roms boligene som er bygget de senere årene har blitt revet vekk. Jeg har liten tro på at de fleste som vil kjøpe de mindre 2 roms boligene i pressområdene oppfatter det som et nødvendig gode at boligen må økes i størrelse bare for å tilfredsstille tilgjengelighetskravet, med den konsekvens at boligen blir dyrere.

Vårt forslag til regjeringen var at kravet om tilgjengelighet ble redusert fra 100% til 70% av boligene i nye boligprosjekter. Etter vår oppfatning vil dette være mer enn tilstrekkelig for å løse behovet for tilgjengelige boliger i nye prosjekter. Med en betydelig andel av tilrettelagte boliger i det enkelte prosjekt vil det også være gode muligheter for de som bor i en ikke tilrettelagt bolig å kunne flytte innad i prosjektet hvis behovet skulle oppstå for en tilrettelagt bolig en gang i framtiden. Når politisk ledelse i KRD snakker om dette kravet kan det virke som om de tror at enhver ny bolig som bygges skal bebos av eldre eller andre personer med nedsatt funksjonsevne.

NBBL deler uroen for hvordan vi best mulig skal tilrettelegge Norges boligmasse for den eldrebølgen som vi vet kommer. Å kunne bo hjemme lengst mulig er et gode for den enkelte og det er god samfunnsøkonomi. Velferdsteknologi og ikke minst smarthusteknologien må finne sin naturlige plass når hus og boliger skal bygges og renoveres. Det er viktig at det skapes trygghet og sikkerhet i hjemmet når det skal tas sikte på at flere skal bo stadig lengre hjemme i egen bolig. En av de største utfordringene i denne sammenhengen er mangelen på heiser i eksisterende boligmasse. Det er kun ca 10 % av boligene i lavblokker bygd før år 2000 som har tilgang på heis. I erkjennelsen av at de fleste boliger allerede er bygd bør det være en sentral oppgave for statlige myndigheter å tilrettelegge for at det kan etterinstalleres heis i et ikke ubetydelig omfang i den eksisterende boligmassen.

Det hevdes at vi taler med to tunger, vi vil på den ene siden ha en massiv satsing på etterinnstallering av heis, samtidig som vi ber om at kravet om tilgjengelighet i nybygg reduseres. NBBL mener disse synspunktene fullt ut kan forsvares. Etter vårt skjønn er det ikke behov for at ALLE boliger i blokker på tre etasjer må være tilrettelagt for bevegelseshemmede. Så fremt hovedtyngden av de nye boligene tilfredsstiller dette kravet er dette godt nok, og da er det viktigere at det settes inn ressurser for å bedre tilgjengeligheten i den eksisterende boligmassen. For øvrig kan det legges til at kravet om heis i nye boligbygg på 3 etasjer i praksis allerede har vært innført i bransjen, noe som gir en tilfredsstillende tilgjengelighet for de aller fleste.

Bygningsmeldingen «Gode bygg for eit betre samfunn» som statsråd Navarsete la fram 15. juni ga oss ingen forhåpninger om at regjeringen er villig til å revurdere tilgjengelighetskravet i TEK 10 på kort sikt. Det sies riktignok i meldingen at det er behov for å evaluere de skjerpede forskriftskravene for å se om de har gitt utilsiktede virkninger. Det kan se ut til at KRD forskutterte dette allerede i våres. Da ble det bestemt at kravet om tilgjengelighet for studentboliger kunne reduseres fra 100% til 20%. Begrunnelse, studentboliger er midlertidige boliger. Hvis det ble foretatt en undersøkelse blant de som har kjøpt en liten to-roms bolig ville det ikke forundret meg mye om man også her fikk som svar at to-rommer’n for de fleste er en bolig for en kortere periode inntil man får etablert seg og ønsker seg noe større plass. Det bør kunne gi grunnlag for en revurdering av kravene også for disse boligene.