Mot slutten av møtet, og med løfte om annonymisering, ba jeg de ansatte skrive ned sine historier.om nedbemanning, outsourcing, oppsigelser og kontraktørvirksomhet. Og de kom. En uke etter møtet landet en konvolutt med et 20-talls beretninger. De ble uten omsvøp befordret videre til selskapets generalforsamling, altså daværende næringsminister Sylvia Brustad. Siden har jeg intet hørt. Men historiene dukket fram under opprydding for ei tid siden, omtrent samtidig som Næringsdepartementet beretning om statens eierskap i 2009 innløp i posten.

Mesta AS ble etablert som 100 prosent statseid selskap 1. januar 2003 etter utskillelsen av Statens vegvesens produksjonsvirksomhet. Siden den gang er antall ansatte halvert. Men fortsatt er Mesta landets størrste entreprenørselskap med 2250 ansatte. Mesta har aldri vært noen lukrativ virksomhet, selv ikke i overgangsperioden da selskapet kunne flyte på en generøs fødselsgave fra Statens vegvesen. I 2008 var underskuddet etter skatt på hele 605 millioner kr. I 2009 ble underskuddet redusert til 65 millioner kr. Driftskostnadene ble kraftig redusert sammenlignet med året før. Investeringsstopp på nytt produsksjonsutstyr. salg av materialtak, eiendommer og maskiner bidro til resultatet.

Næringsminister Trond Giske har varslet en ny eierskapsmelding i løpet av året. Der vil han vurdere alle sider av statens eierskap i næringslivet. Noe av det siste Bondevik-regjeringen gjorde, var å overføre eierskapet i Mesta fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet. Det som opprinnelig var ment å være samferdselsmyndighetenes redskap i anleggs- og vedlikeholdsmarkedet, gikk med ett over til å bli et hvilket som helst entreprenørselskap. Jeg antar næringsministeren nå vil stille seg følgende spørsmål: Hva skal staten med et entreprenørselskap som taper penger og som stadig tærer på sin egenkapital?

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete sa under en debatt i Stortinget at hun fånyttes hadde vært på leting etter den vegmilliarden som etableringen av Mesta, konkurranseutsettingen av vegvedlikeholdet og omorganiseringen av Statens vegvesen skulle gi - og som altså skulle omsettes i et bedre vegvedlikehold. "Mer penger ut på vegen", het det i de tider.. Resultatet kjenner vi alle - 7 år etter: Vegveddlikeholdet er blitt dårligere - og dyrere. Prisen på funksjonskontraktene, altså vedlikeholdkontrakatene mellom Statens vegvesen og entreprenørselskapene, har økt 70-80 prosent på fire år. Det er liten konkurranse i markedet - så liten at vi i realiteten kan vi snakke om regionale monopoler. Kontraktene er innrettet slik at selskapene tjener mest på å gjøre minst mulig. I tillegg har det vokst fram et eget anbudsbyråkrati som understøtter bestiller/utførermodellen. Vegoppsynet er stort sett borte og redusert til en skrivebordskontroll av selskapene. Følgelig hører det til sjeldenhetene at et selskap straffes når kontrakten standardkrav ikke oppfylles. Men verst av alt er at den gamle vegvoktertradisjonen, kunnskapen og vedlikeholdskompetansen gradvis har forvitret.Og det som skulle bringe verden framover, den omfattende FoU-virksomheten som over år bidro til å effektivisere vegvedlikeholdet, ble ofret på konkurranseutsettingens alter.

Vegvesenets produksjonsvirksomhet lar seg ikke rekonstruere. Men det er på tide å gi Vegvesenet spaden tilbake. Eksperimentet Mesta har levd lenge nok. Verdiene bør føres tilbake dit de kom fra - som gunnlag for en ny egenregiproduksjon som har styrke nok til å konkurrere med de private entreprenørselskapene, hindre ytterligere monpolisering, heve standarden på vegvedlikeholdet, øke kompetansen og holde kostnadsveksten i tømme.