OPS og innovasjon

For at Norge skal kunne nå sine klimamål vil også næringen måtte være en sentral bidragsyter ved å bringe nye energieffektive teknologier, produkter og løsninger til markedet. Selv om pågående prosjekter har vist at det er mulig å oppnå store forbedringer med eksisterende teknologi, vil utfordringene man står overfor kreve et vesentlig felles løft innen innovasjon og nyskapning. Det vil være nødvendig med systemmessige endringer, som går utover enkeltstående teknologier og løsninger. Dette vil kreve samarbeid på tvers av tradisjonelle skillelinjer og mobilisering av store og små aktører langs hele verdikjeden. Hva skal til for å lykkes med dette?

Det er gjort flere studier av regioner hvor innovasjon og nyskapning står sterkt. Det er særlig noen forhold som ofte trekkes frem som særlig viktige for disse regionenes suksess:

1. God tilgang på kompetent arbeidskraft,

2. Tett samarbeid mellom næringslivet og utdannings- og forskningsinstitusjoner,

3. Tilgang til et krevende marked som etterspør nye løsninger og produkter

4. Tilstedeværelse av noen store lokomotivbedrifter

Slik jeg oppfatter situasjonen i dag, finnes det bedrifter som ønsker å ta føringen i forhold til å utvikle fremtidens løsninger i bygg- og anleggsnæringen, det er god tilgang på høyt utdannet og kompetent arbeidskraft, og Norge har en kultur og en størrelse som legger til rette for et tett samarbeid mellom offentlige og private aktører.

Det som derimot mangler, er et marked som i tilstrekkelig grad bidrar med gode insentiver for innovasjon og nyskapning i den skala vi her snakker om. Dette handler til syvende og sist om at det finnes et marked som belønner aktører som er villig til å påta seg risikoen forbundet med å utvikle nye produkter og løsninger, ved å gi en økonomisk gevinst ved å bringe disse til markedet. I denne sammenheng er politikerne og det offentlige av avgjørende betydning, ved at det må tilrettelegges gode rammebetingelser og ved at stat og kommuner ivaretar rollen som en krevende og kompetent oppdragsgiver gjennom sin betydelige andel av markedet.

En mekanisme som vil kunne bidra til økt innovasjon, er å gjennomføre store bygg og infrastrukturprosjekter som Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I Norge har det så langt vært gjennomført et begrenset antall OPS prosjekter. Evalueringene av disse prosjektene har i hovedsak vært positiv. Det fremkommer likevel at innovasjon og nyskapning i prosjektene først og fremst er knyttet til prosjektstrategi, kontraktsstrategi og organisering, og at man foreløpig kun har sett en begrenset effekt i forhold til innovasjon av nye teknologier og løsninger.

Dette tror jeg ikke er tilfeldig. I en første fase vil det være nødvendig å høste erfaringer med det kommersielle og juridiske rammeverket, og å etablere en arbeidsform som gir trygghet for de involverte aktørene. Etter hvert som et større antall prosjekter blir gjennomført, og et økende antall aktører blir involvert, vil dette gi de private aktørene trygghet i forhold til OPS modellen, og forutsigbarhet i forhold til å satse på ny teknologi og nye løsninger. Etterhvert vil dette forplante seg bakover i leverandørkjeden, noe som over tid vil bidra til ytterligere å mobilisere til innovasjon og nyskapning i næringen.

I forkant av siste valg overvar jeg et foredrag hvor Jens Stoltenberg pekte på det gode samarbeidet mellom offentlig og privat sektor som selve bærebjelken i ”den norske modellen”. Det er derfor med en viss overraskelse jeg har registrert at statsministeren ser ut til å være svært lunken til en videre satsning på offentlige private samarbeidsprosjekter etter bare en håndfull forsøk.