På barrikadene

Byggeindustrien har alltid vært opptatt av å slå ring om den norske byggenæringen. Når vi nå går så kraftig ut mot kommunenes bruk av utenlandske firma, så er det for at vi skal være 100 prosent sikker på at konkurransen skjer med blanke våpen og på like vilkår. Vi vil være spesielt vaktsom når kommunene bruker penger fra krisepakken til å engasjere utenlandske firma. Vi vet hva som har skjedd med den gjennombarkede norske sjømann. I handelsflåten er han død. Det samme kan skje i byggenæringen.

Når vi går så langt å skrive at vi kan stå ved starten til begynnelsen på slutten for norsk byggenæring, så er dette et kraftig rop om oppmerksomhet. Vi må ikke ta noe for gitt om utviklingen videre. Og for å gjenta det nok en gang. Jeg er ikke i mot utenlandske arbeidstakere i Norge. Vi har de siste årene hatt god hjelp av dem – og de har bidratt til mye verdiskapning. Men vi kan ikke godta at utlendinger underbyr seriøse norske bedrifter og at tusenvis av norske arbeidsplasser blir lagt i grus.

Vi kan heller ikke godta at norske bedrifter ut fra kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger og grådighet bruker underbetalte utlendinger. Vi har et regelverk, men dessverre er det ikke alle som kjenner – eller vil kjenne – lover og forskrifter. Det skremmende er hvor lite kunnskaper kommunene har til dette regelverket. Nå må byggenæringens organisasjoner og LO handle.

Byggenæringen er den største distriktsnæringen i Norge. Og det er i tillegg en av de aller viktigste næringene totalt sett. Til tross for det har ikke byggenæringen noe eget departement. På mange måter har aldri næringen blitt verdsatt av politikerne på høyt nivå. Etter finanskrisen kom et vendepunkt. Da var det ikke grenser for hvor mye som skulle brukes av krisepakken for å redde arbeidsplassene i byggenæringen. Men hva skjer den dagen disse pengene endelig skal brukes i kommunene. Der har man helt glemt hva byggenæringen og hva de lokale bedriftene betyr. Da er det om å gjøre å få tynt mest mulig ut av de ekstraordinære bevilgningene som er kommet. Og når man da får anbud fra utlandet som ligger langt under det de norske bedriftene kan gi, er det fristende å slå til. Dette er en utrolig kortsiktig politikk.

Vi skal ikke starte noe debatt om kommunesammenslutning her, men for å få mer profesjonelle kommuner tror vi likevel at en storstilt sanering av små kommuner er veien å gå. Regelverket på alle plan er så kompleks at små kommuner vil falle av lasset uansett.

Byggeindustrien har de siste dagene fått enormt mange telefoner fra folk i byggenæringen og ellers som har til dels rystende fortellinger om hva som er i ferd med å skje både med holdninger og moral.

Vi skal viderefortelle en: Det var en entreprenør som trengte et par mann til en støpejobb. Han visste at det var noen som gikk ledigmeldte i bygda. Han tok kontakt. De kunne gjerne jobbe – men da svart. Trygda ville de ikke miste. Vi unnlater å nevne hvor disse personene kom fra. Men dersom dette utvikler seg videre kan hele velferdssystemet vårt også bli ødelagt.

Vi vet hva som skjedde i handelsflåten. Det samme kan skje i byggenæringen. Men etter vårt syn vil Norge bli et mye fattigere land dersom vi ikke har det mangfold av muligheter som norske jenter og gutter har på alle nivåer i byggenæringen. Alle kan ikke være sjefer. Dersom hele det utførende ledd forsvinner for norske arbeidstakere på grunn av utenlandsk arbeidskraft er billigere– ja, da mister vi en valgmulighet. Der hvor dette blir mest alvorlig er rundt om i alle distriktskommunene. Dette bør også lokalpolitikerne merke seg. Forsvinner de norske bedriftene i byggenæringen, forsvinner også mye av inntektsfundamentet i kommunene. Man vil i tillegg garantert miste all ungdommen.