Harald Hanssen, daglig leder Opplæringskontoret for tømrerfaget/ Byggmesterforbundet Oslo og Akershus. Foto: Svanhild Blakstad

Innlegg: Ingen fornyelse i Fagfornyelsen

Med Fagfornyelsen, vil flere fullføre og bestå. Likevel er kvaliteten i opplæringen, undervisningsform og sluttkompetansen prisgitt den enkelte lærebedrift, skriver artikkelforfatter Harald Hanssen i dette innlegget.

Stadig hører vi om ungdom som frarådes eller rådes å søke yrkesfag. I NRK serien Twin blir eleven Karin advart av en skolerådgiver om at hun må gå byggfag om hun ikke skjerper seg og får bedre karakterer. Senere har vi hørt vi Martine som med 5,7 i snitt fra ungdomsskolen, ble frarådet å velge bygg og anlegg. Hun måtte jo få mer ut av sine gode karakterer.

Hver gang disse sakene dukker opp i media, roper et orkester av bransjefolk og «skolevitere» at Norge trenger både akademikere og fagarbeidere. Det er ikke snakk om noe A-lag og B-lag i norsk arbeidsliv og yrkesfag er godt karrierevalg der teori og praksis går hånd i hånd. Men er det virkelig slik? Eller har yrkesfagene blitt ofret på statistikkens alter, der innfrielse av ungdomsretten, gjennomføring og mindre frafall har vært eneste mål?

Fortsetter vi nedskalering av kompetansekravene for å sikre at flere gjennomfører og består, vil aldri yrkesfagopplæringen få en velfortjent status og sluttkompetansen vil ikke tilfredsstille arbeidslivets behov for kompetanse.

Læreplanene i videregående opplæring skal nå fornyes. De har vært på høring og skal ferdigstilles. Reformen Fagfornyelsen skal sikre oss morgendagens håndverkere. Håndverkere som skal videreføre fagets ferdigheter og tradisjoner og utdanne nye selvstendige fagarbeidere. Dette praksisfelleskapet skal bidra til å nå byggenæringens bærekraftsmål. Skal vi tolke høringsinnspillene som har kommet, har byggenæringen liten tiltro til at de nye læreplanene er riktig verktøy for å lykkes.

Skal vi forstå misnøyen, må vi tilbake i tid. Reform-94 avviklet et velfungerende utdanningsløp der fagteori og praksis vekslet gjennom hele opplæringstiden. Med reformen kom Ungdomsretten. Retten til videregående opplæring. De fleste fag fikk en hovedmodell med 2 år på skole og 2 år i lærebedrift. Teorimengden økte i årene på skolen, men i første rekke i allmennfagene. Mye er sagt om reform-94, enkelte hevder reformen ødela yrkesfagene.

Skaperen av reformen, Gudmund Hernes, erkjenner selv: «Jeg er ikke sikker på at det er for mye teori på yrkesfag. Men jeg er helt sikker på at det er for mye feil teori – og for mye teori på feil måte».

Men i forhold til hva som skulle komme, var reform -94 rene velsignelsen. Alle måtte bestå en skriftlig yrkesteorieksamen, og restteorien lagt til læretiden sikret en kombinasjon av fagteori og praksis gjennom hele læreløpet. En kombinasjon vi vet gir bedre læringsutbytte av både teori og praksis. En kombinasjon som er avgjørende for å utdanne de selvstendige og løsningsorienterte håndverkerne bedriftene trenger.

Med reform -94 kom også frafallet fra yrkesfag. Teorien fikk skylden, selv om frafallet i stor grad skyldtes at flere enn før skulle sluses gjennom et videregående utdanningsløp. Tiltaket mot frafallet ble likevel en ytterligere snauklipping av fagteorien ved neste skolereform. Kunnskapsløftet i 2005. Allmennfagene fikk bestå, på tross Hernes sine erkjennelser. Den skriftlige yrkesteorieksamen avskaffet i hovedmodellen og erstattet med en lokal praktisk eksamen.

Praksiskandidatene og de som gikk andre læreløp, skulle fremdeles avlegge en skriftlig eksamen. En beslutning som førte til at vi i prinsippet fikk 2 sluttkompetanser. De som hadde bestått den skriftlige eksamen, med krav til høy yrkesteoretisk kompetanse, og de som fulgte hovedmodellen.

Byggenæringen reagerte kraftig. Utviklingen går i en rasende fart. Vi skal bygge kompliserte klimakonstruksjoner og høyteknologiske bygninger. Fagteorien er avgjørende for at vi skal lykkes. For å sikre samme faglige innhold og en lik sluttkompetanse uavhengig av opplæringsløp, krevde mange en skriftlig eksamen i yrkesteori uavhengig av opplæringsløp. En nær samlet byggenæring stod bak kravet. Likevel strandet forslaget i Kunnskapsdirektoratet. Hovedbekymringen var at andelen som ikke besto ville øke.

Forventningene til reformen Fagfornyelsen har vært høye. Nå måtte vel alle signaler fra håndverkerne, næringen, varsler fra tidligere ministre og sunn fornuft ha siget inn. Men dessverre hadde det ikke det. Kunnskapsdirektoratets rammer for hva de fagkyndige i læreplangruppene fikk lov til å skrive inn i læreplanene, var ekstremt begrenset. Enkelte følte seg bakbundet, kneblet og overkjørt på en gang. Et hvert forsøk på å innføre teoretiske kompetansemål for opplæringen i bedrift ble sablet ned. Lengst kom rørleggerne som helt frem til siste høringsutkast, hadde beskrevet en teoretisk prøve før Svenneprøven som en del av vurderingsgrunnlaget. Dessverre tok de seieren på forskudd, for så snart direktoratet fanget opp «feilen» ble fagteorien og eksamen skylt ut med spillvannet.

Det er et kunnskapspolitisk krav at det ikke skal være rene fagteoretiske kompetansemål. All fagteorien skal komme gjennom praktisk yrkesutøvelse i faget. Det blir det samme som å hevde at kirurger skal lære seg kroppens anatomi kun ved operasjoner.

Daglig leder i Byggmesterforbundet spurte på Bygg.no om undervisningssektoren bør fratas oppgaven med å karriereveilede elever. Bakgrunnen er det han hevder er en grunnleggende undervurdering av yrkesfagenes innhold i norsk skolevesen og hos utdanningsmyndighetene. Dette stemmer nok. Likevel vil neppe en outsourcing av karriereveiledningen endre mye. En karriereveileder gir råd ut ifra de forutsetningene som foreligger. Siden rådgivere ikke kan ha kjennskap til alle yrkene som yrkesfaglig utdanning fører frem til, må de ta utgangspunkt i læreplanene. Da vil en oppegående rådgiver, neppe råde en teoretisk sterk elev til å velge et utdanningsløp blottet for teoretiske kompetansemål. Av samme grunn vil de råde de «teorisvake» å søke seg til et utdanningsløp der det teoretiske nåløyet for å bestå, er stort som en låvedør.

Det er ikke karriereveiledningen vi skal ta fra undervisningssektoren, men eneretten til å definere fagene i et begrensende læreplanverk. Det er for store interessekonflikter mellom arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft og myndighetenes mål om å gjennomføre et utdanningsløp med en sluttkompetanse. Med fagfornyelsen, vil flere fullføre og bestå.

Likevel er kvaliteten i opplæringen, undervisningsform og sluttkompetansen prisgitt den enkelte lærebedrift. Det vil gi store forskjeller på avhengig bedriftens engasjement og lokale initiativ og kapasitet. Det kan fort bli økonomiske insentiver, og ikke lærlingens sluttkompetanse, som danner grunnlaget for opplæringstilbudet. I siste instans vil det føre til at utdanningen og fag-/svennebrevet mister sin integritet og troverdighet.

Beste medisin for å få ned frafallet er ikke å senke kravene. Den beste medisinen er å synliggjøre kompetansebehovet, omfanget og særegenhet i fagene. Bare da kan vi motivere og utfordre både teoretikeren og praktikeren innenfor de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Bare da har karriereveilederen et godt grunnlag for å gi gode råd til yrkesveivalg.

Vi må slutte å ofre yrkesfagene for å nå kunnskapspolitiske målsetninger. Da oppnår vi kun å villede vi ungdommen både inn studiespesialiserende og inn på yrkesfag på helt feil grunnlag.