Vi trenger et sterkt Statens vegvesen

Statens vegvesen er vår største infrastrukturutbygger og Norges største landbaserte byggherre. Etaten har vært gjennom enorme endringer de siste par årene, og flere frykter nå at kompetansen i organisasjonen er i ferd forsvinne og at fagmiljøer kan smuldre opp. Det er nå avgjørende at man sikrer at kunnskapen som finnes i etaten blir værende og er med på å løfte byggherren opp og frem.

Samferdselsminister Knut Arild Hareide kunne mandag bekrefte overfor Byggeindustrien at ledelsen i Statens vegvesen også har tatt opp bekymringen med politisk ledelse i Samferdselsdepartementet.

Norge, og ikke minst byggenæringen, trenger et sterkt Statens vegvesen. Vi snakker om en organisasjon som har et budsjett på rundt 50 milliarder kroner, og dermed er en enorm aktør innenfor vårt samfunn, og som har hatt en stor betydning i realiseringen av vårt moderne Norge. Vi er alle avhengige av gode transportkorridorer, og Statens vegvesen har i 156 år jobbet for å bygge landsdelene i vårt langstrakte land tettere sammen.

Opp gjennom årene har etaten vært gjennom mange endringer og omorganiseringer, men forandringene vi har sett de senere årene er nok de største etaten noensinne har vært gjennom.

Det er i hovedsak tre forhold som har påvirket etaten den senere tid, og som vil være av stor betydning hvordan etaten utvikler seg videre og hvordan den skal fungere fremover.

Før det første har regionreformen medført enorme endringer for Statens vegvesen. Fra nyttår ble administrasjonen av fylkesveiene overført fra Statens vegvesen til fylkene. Dette har vært en omstridt prosess, og mange har fryktet hvordan det skal gå når byggherrekompetansen og ansvaret for drift og vedlikehold blir splittet opp og spres til flere ulike byggherrer. I forbindelse med dette forsvant også rundt 1.500 ansatte ut fra Statens vegvesen. Noen valgte selv å bli med over til fylkene, mens andre valgte å gå andre veier. Uansett mistet Statens vegvesen mange ansatte og mye ansvar.

Som en del av dette ble Statens vegvesen også organisert etter en ny organisasjonsmodell, der man gikk fra en regioninndeling til å organiseres etter en divisjonsmodell . Dette medførte omplassering av ansvarsområder og nye regionale lokasjoner innen visse fagfelt. Dette medførte at hverdagen kunne blir mer utfordrende for mange, og flere valgte dermed å gå over i andre stillinger.

Så har vi selvsagt utviklingen til Nye Veier. Nye Veier AS ble etablert av regjeringen i 2015, og er en selvstendig veiutbygger. De har fått en rekke utbyggingstrekninger tildelt samt at flere også er overført fra Statens vegvesen. Selv om de to organisasjonene har samme eier og bygger på vegne av samfunnet, er de også to aktører som konkurrerer om de samme ressursene, og dermed har Vegvesenet mistet både utbygginger, overføringer og ansatte til Nye Veier. Og mens Nye Veier står relativt fritt i forhold til å bestemme hvilke prosjekter de skal gjennomføre og når – samt har en annen finansieringsmodell, er Statens vegvesen mer bundet av politikerne i forhold til både prioritering og pengebruken.

Men dette kan nå være i ferd med å endre seg. Med Ingrid Dahl Hovland, som bygde opp Nye Veier de første årene, ved roret har Vegvesenet for alvor kommet i gang med en prosess der de kan få nye rammevilkår å jobbe etter, både når det gjelder planlegging av hvilke strekninger som skal prioriteres og selve finansieringsmodellen. De ønsker en langt friere rolle, en rolle mer lik Nye Veier. Samferdselsdepartementet løfter også muligheten for en dreining inn mot disse feltene, så får vi se hva man ender på til slutt.

Skal Statens vegvesen klare å utvikle seg til det beste for samfunnet er det meget viktig at man ser på hvordan etaten best mulig kan forvalte sin samfunnskritiske rolle. De forvalter enorme verdier på vegne av fellesskapet, og det er selvsagt viktig at de gis de beste muligheter til å bygge og drifte våre felles verdier på en best mulig måte. Og da må det skje en endring fra hvordan dette gjennomføres i dag. De må sikres en frihet som gjør bedre planlegging og gjennomføring mulig – de må kort og godt gis de verktøyene de trenger for å kunne levere det de skal til det beste for samfunnet. Dette omfatter også at man kan bygge opp en organisasjon og kultur, og ikke minst at man har de oppgaver tilgjengelig, som sikrer at kompetansen som trengs blir værende og at man kan rekruttere gode kandidater fremover. Om man nå ser konturen av at mye god kompetanse forsvinner, kan dette virke selvforsterkende i seg selv, og man kan risikere at gode fagmiljøer smuldrer opp og forsvinner. Det må man unngå. Vi trenger et sterkt Statens vegvesen for å bygge landet videre.