Nittedals kommuneadvokat: En kommentar til Constos seiersrop

Det skriver kommuneadvokat Bjørn Stokvold i Nittedal kommune, som prosederte for kommunen i den nylig avklarte tvisten mellom byggherre Nittedal og entreprenør Consto.

Den følgende teksten er Stokvolds uredigerte kommentar til voldsgiftrettens dom og til Byggeindustriens sak om dommen 10. juli:

Consto nedla påstand om merbetaling på 12,1 millioner kroner (alle beløp eks.mva), men ble tilkjent 3,9 millioner kroner. Den opprinnelige sluttregningen på 50,8 millioner kroner ble dermed redusert – også etter at flere mindre poster var forlikte – med 12,8 millioner kroner til 37,9 millioner kroner. Sånn sett kvalifiserer ikke dommen helt til utrop om seierherrestatus.

Det Consto derimot vant frem med - og som med rette kan bedømmes som et tap for den offentlige byggherren i dette NS 8405-kontraktsforholdet - var en anførsel om at en unnselig skrivefeil i en av om lag 650 poster i konkurransegrunnlaget, som ingen av partene hadde oppdaget før etter at entreprisearbeidene var i gang, gir entreprenøren krav på et bemerkelsesverdig høyt vederlag. Feilen kostet byggherren dyrt.

Voldgiftsavgjørelsen innebærer at byggherrerisikoen for rene feilskrifttilfeller er større enn det det må antas at mange tror at NS 8405 verner mot. Avgjørelsen kan bidra til at enkelte entreprenører aspireres enda mer i jakten på nærmest lotterilignende gevinstmuligheter som følge av rene skrivefeil i konkurransegrunnlag. Naturligvis skal offentlige byggherrer sørge for et forsvarlig og aller helst et feilfritt konkurransegrunnlag, men feil er uunngåelig. Byggherren har som hovedregel risikoen og ansvaret for feil i eget konkurransegrunnlag, men det er samtidig viktig at konsekvensene av feil løses på en fornuftig og balansert måte. Dersom den ene parten i et avtaleforhold belønnes urimelig mye for den andres feil, vil det kunne resultere i en utjenlig utvikling.

Kort om saksforholdet. Entreprisen besto i hovedtrekk i bygningsmessige arbeider og VVS- og VA-arbeider for en ny avløpspumpestasjon med tilhørende grave- og spuntarbeider. Det måtte graves ut masser for å få plass til pumpestasjonen og tre store utjevningstanker. Massene skulle transporteres til et deponi. For å dekke entreprenørens kostnad til deponieieren var det poster for leverings- og behandlingsavgift (deponiavgift).

Byggegropa for pumpestasjonen og byggegropa for utjevningstankene var i stor grad to deler av samme byggegrop. Dette kunne retten se tydelig på bilder fra anleggsfasen. I konkurransegrunnlaget var utgravingsarbeidene beskrevet i flere poster og med ulike volumer.

Deponiavgift var fordelt hovedsakelig på en post for den delen av byggegropa der pumpestasjonen skulle plasseres og en post der utjevningstankene skulle plasseres. I pumpestasjonsdelen var det oppgitt feil volum i konkurransegrunnlaget. Istedenfor 2 700 tonn sto det 1,5 tonn. Ingen oppdaget feilen, heller ikke Consto forklarte de i retten. For volumet 1,5 tonn førte Consto en enhetspris på kr. 1 233, noe som er svært høyt. I den delen hvor utjevningstankene skulle plasseres var det oppgitt 3 800 m3 (tilsvarende 6 840 tonn). Den priset Consto med en normal enhetspris på kr. 55 pr tonn.

Faktisk deponert volum fra den delen av byggegropa der pumpestasjonen skulle plasseres viste seg å være 11 640 tonn. Fra den andre delen ble det avregnet volumer som var om lag 2 500 kubikkmeter lavere enn anslått i kontrakten. Det skyldtes at grensesnittet mellom de to byggegropene var forskjøvet, etter at behovet for avlastning utenfor stålspunten rundt pumpestasjonen viste seg større enn først antatt.

Entreprenøren krevde at den høye enhetsprisen skulle benyttes på 11 640 tonn og priset deponiavgiftposten til hele 14,3 millioner kroner. Selvsagt protesterte kommunen. Posten skulle normalt ha kostet om lag 640 000 kroner.

Det sentrale tvistespørsmålet var i realiteten hvorvidt entreprenøren kunne utnytte feilskriften i et konkurransegrunnlaget.

Det rettslige utgangspunktet er at dersom det ikke objektivt sett er klart hva byggherren har ment slik at en «normalt forstandig» tilbyder kan forstå kontrakten på en annen måte, ligger risikoen på byggherren. Kommunen anførte at merkravet på 13,7 millioner kroner lå langt utenfor det byggherren hadde forpliktet seg til etter avtalen slik denne måtte tolkes ut fra alminnelige avtalerettslige prinsipper, entrepriseretten og NS 8405. En normalt forstandig innbyder måtte etter kommunens syn forstå at det var en feilskrift, blant annet fordi det i den forestående massetransportposten var opplyst at det skulle fraktes bort 1 500 kubikkmeter (tilsvarende 2 700 tonn). Kommunen hevdet videre at en normalt forstandig anbyder måtte forstå at volumet som skulle deponeres var identisk med volumet som entreprenøren skulle transportere. Da var det med andre ord klart hvordan feilen skulle rettes.

Kommunen anførte videre at kravet til utforming av konkurransegrunnlaget kan ikke strekkes så langt at tilbyder ved enhver mulig uklarhet kan legge til grunn den forståelsen som er vedkommende sin interesse, når det fremstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment. En slik adgang vil føre til en uheldig jakt på uklare formuleringer og spekulasjoner i tekstutformingen (Mika-dommen).

Voldgiftsretten mente at kommunen hadde for stor forventning til forstandighetsnivået til entreprenøren. Retten skriver (side 25): «Etter voldgiftsrettens syn kan det sikkert være ulike oppfatninger om en normalt forstandig anbyder burde sett sammenhengen mellom postene [transportpost av 1 500 kubikkmeter masse tilsvarende 2 700 tonn] og [post om at forannevnte masse skal deponeres var oppgitt til kun 1,5 tonn], og dermed sett at mengden på sistnevnte antakelig var feil. Den lave angitte mengden på post B.03.031.14 kunne kanskje i seg selv anspore til mistanke i den retning». Retten skriver videre at selv om en skulle komme til at en normalt forstandig tilbyder burde ha sett at mengdeangivelsen i feilskriftposten antakelig var uriktig, «gir den høyesterettspraksisen som er beskrevet over uansett ikke grunnlag for et slikt resultat som kommunen tar til ordet for». Entreprisejurister vil sikkert mene noe om dette.

Kommunen anførte videre at NS 8405 pkt. 25.7 om justering av enhetspriser måtte komme til anvendelse. I pkt. 25.7.2 heter det: «Forrykkes forutsetningene for å anvende enhetsprisene, herunder som følge av omfanget eller antallet endringsarbeider, tidspunkt for for endringsarbeidet eller lignende, kan partene kreve at enhetsprisene justeres for de fordyrelser eller besparelser som dette har medført.»

Her ble det dissens i voldgiftsretten.

Flertallet mente at fordyrelsen – 14,3 millioner mot normalt kr. 640 000 – er irrelevant i forhold til den justering man kan kreve etter pkt. 25.7.2 annet avsnitt. Isteden skulle man ha ført en mengde bevis for eventuelle rabatter som entreprenøren oppnådde ved mengdeøkningen. Selv om flertallet medgir at enhetsprisen er «uforståelig høy i relasjon til de ytelser den skal dekke».

Mindretallet var enig med kommunen i at enhetsprisen kunne settes ned i medhold av NS 8405 pkt. 25.7.2 til kr. 55 pr tonn og at riktig pris på deponiavgiftposten var kr. 640 000. For den som leser dommen fremgår mindretallets premisser på side 32-35. De sammenfaller stort sett med kommunens rettsoppfatning og avtaleforståelse.

Kommunen vant frem med sin subsidiære anførsel om å nedsette beløpet i medhold av avtaleloven § 36. Beløpet på den omtvistede deponiavgiftposten ble satt ned til 7,1 millioner kroner. Selv det er et meget høyt beløp, etter min vurdering. Dersom entreprenøren betalte kr. 45 pr tonn til deponieieren, var fortjenesten på denne ene posten ca 6,5 millioner kroner. Dette harmonerer dårlig med kravet om effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Dommen er trolig interessant lesning for offentlige byggherrer som vurderer risikoreduserende tiltak mot urimelige konsekvenser i feilskriftstilfellene. Et mulig tiltak er et krav om å endre NS 8405 for å unngå lignende tilfeller i fremtiden. Det kan også vurderes andre tiltak for å dempe motivasjonen til de som måtte øyne store lotterilignende gevinstmuligheter i feilskriftstilfellene.