Vårtesten nærmer seg

Det er i år store mengder snø rundt om i mange ulike deler av landet. Med den første virkelige sommerhelgen med høye temperaturer i vente, kan den virkelig store vårflommen nå nærme seg. Er vi forberedt på dette?

Fortsatt er det store mengder snø i fjellområdene både på Vestlandet, Østlandet, Midt-Norge og ikke minst i Nord-Norge. I slutten av inneværende uke er det meldt om høye temperaturer en rekke steder, og ikke minst på Østlandet og Midt-Norge vil dette kunne bety en rask snøsmelting, noe som dermed innebærer en fare for oppbyggingen av en kraftig vårflom. Dette er noe meteorologene og andre eksperter har advart om i lengre tid, og om flere momenter slår inn samtidig kan årets vårflom bli den største og mest ødeleggende på lang tid. En omfattende snøsmelting, kombinert med høyere temperaturer og noen kraftige regnskyll kan føre til store utfordringer for en rekke vassdrag.

Spørsmålet er om vi er forberedt på dette. Det har jo vært en rekke flomsituasjoner gjennom de senere årene, og erfaringen er at de ulike værfenomenene som medfører stor skade på både bygninger og infrastruktur kommer tettere og medfører større skader enn tidligere. Det burde innebære at vi som samfunn har klart å forberede oss bedre på hva vi vet vil komme også oftere i tiden som ligger foran oss. Til en viss grad har vi helt sikkert også klart å sørge for å beskytte oss noe bedre enn tidligere. Det er etablert flere elementer som kan være med på å hindre vannmassene å skade områder som tidligere har havnet i trøbbel, og varslingsrutinene er nok bedre enn tidligere.

Men det er selvsagt også begrenset hvor mye man faktisk kan tilstrebe av løsninger som gjøre at man unngår å bli rammet når flommen kommer. Det innbefatter enorme investeringer å kunne forebygge at vannmassene gjør stor skade på ulike deler av samfunnet vårt. Vi kan beskytte oss mot noe, men ikke alt. Det vil ikke være samfunnsnyttig nok å bygge opp tilstrekkelig med fysiske barrierer som kan stoppe vannmassene helt og holdent – det blir for omfattende og for dyrt, og investeringene vil ikke stå i forhold til gevinsten. Spesielt ikke i et samfunn som vårt, med en så vanskelig topografi og skiftende værfenomener.

Men det er opplagt muligheter til å gjøre mer enn vi har gjort frem til nå. Det har ikke manglet på advarsler fra faglige hold om utviklingen vi ser og de store skadene som følger av vannets vei nedover dalførene våre. Dermed burde det være mulig å bygge opp ulike sikringstiltak som beskytter noe mer enn tidligere, men da må det økte bevilgninger til. Dette er et ansvar som hviler både på landets utsatte kommuner, men også på flere statlige etater - og sluttansvaret havner på regjeringens og Stortingets bord. For dette handler selvsagt om penger og bevilgninger. Om man får på plass økonomiske overføringer som virkelig kan utgjøre en forskjell, finnes det løsninger som vil kunne dempe effekten – i hvert fall de verste toppene på stedene som rammes år etter år. Regjeringen bevilget nylig 100 ekstra millioner til dette formålet - men det må nok lang mer til.

Som en del av dette er det også meget viktig å se på hvor vi har etablert våre bygg og hvordan vi både bygger og drifter vår kritiske infrastruktur. Det er nok dessverre slik at vi har etablert ulike konstruksjoner på steder de rett og slett ikke burde være – og ikke minst må vi bli enda flinkere til å si nei når man ønsker å bygge ut i utsatte områder. Dette er ikke minst et ansvar for de enkelte kommunene rundt om i landet.

Det er selvsagt også et ansvar som hviler på oss alle når ulike etater og institusjoner melder om faren som kan være på vei – spesielt når konsekvensene ligger an til å bli mer omfattende enn tidligere. Vi må være på vakt, ta våre forholdsregler – og huske på at dette er noe som kan ramme raskt og overraskende – ikke minst kan områder som tidligere ikke har vært stilt overfor denne typen problemstillinger tidligere bli rammet. Vannets veier er ikke gitt – de senere årene har bydd på mange overraskelser, noe som har kostet oss dyrt.