Utviklingssjef i RIF, Ari Soilammi. Foto: Nicolas Tourrenc / RIF

Byggkvalitet fremfor byggkvantitet

Byggkvalitetsutvalget oppnevnt av kommunal- og moderniseringsdepartementet skal avgi sin rapport innen 1.2.2020, og byggenæringen venter i spenning på konklusjonene og hva departementet selv kommer til å gjøre med utredninge, skriver utviklingssjef Ari Soilammi i

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) i en gjestekommentar.

Ari Soilammi

Utviklingssjef, Rådgivende Ingeniørers Forening

Helt siden 2016 har kvalifikasjonskrav for ansvarlige foretak og sentral godkjenning vært i en overgangsordning – også kjent som et slags limbo - etter at departementet gjorde vesentlige endringer på saksbehandlingsforskriften uten dialog med næringen, som selvsagt førte til ramaskrik fra de fleste aktører i etterkant.

Hovedproblemet som oppsto var at kvalifikasjonskrav ble nedfelt i forskrift - og dermed var det lite eller intet tolkningsrom hverken for kommuner eller for ansvarlige foretak. Når man kombinerer det med en veileder til forskriften som bommer på reelle utdannings- og praksisbehov i mange fag og tiltaksklasser, får man selvsagt stor forvirring og uforutsigbarhet i næringen. Og er det noe alle aktører i byggenæringen hater, så er det uforutsigbare rammebetingelser fra myndighetene.

Byggkvalitetsutvalget skal da forsøksvis rydde opp dette uføret. Her skal det utarbeides en «pakke» med tiltak, med fokus på:

  • Tydelig plassering av ansvar
  • Kompetent næring
  • Kvalifikasjoner på samfunnskritiske områder
  • Effektiv oppfølging og kontroll
  • Forståelig og hensiktsmessig regelverk
  • Opplyste bestillere
  • Det må lønne seg å være seriøs

RIF har ved flere anledninger siden 2016 understreket overfor departementet viktigheten av en sterk myndighetskontroll som vil bidra til rettferdig konkurranse. Å få en mer tydelig plassering av ansvar og et system hvor det lønner seg å være seriøs vil styrke dette.

Kompetansekrav

Et viktig virkemiddel for å oppnå dette er minimums-kompetansekrav til foretakene. RIF har tidligere spilt inn at man må ha ulike krav til kvalifikasjoner for de ulike fagområdene. Vi opplever at for noen fagområder er kravene for strenge, mens for andre er de ikke tilstrekkelige. At fag som innebærer stor risiko for helse, miljø og sikkerhet ved feil utøvelse, skal ha strengere krav enn andre fag, er ikke vanskelig å ivareta i regelverket.

Å overlate det helt til bestilleren å vurdere eksakt hvilke krav til minimumskompetanse innen alle fagområder som er nødvendige, vil være helt urealistisk å forvente av både offentlige og private bestillere, og en fallitterklæring fra myndighetene. Bestillere må ha et regelverk å støtte seg på som sikrer at de får nødvendig minimumskompetanse – og så må de gjerne stille høyere krav enn det, i den enkelte anskaffelse.

For at regelverket skal oppfattes som forståelig og hensiktsmessig for de ulike ansvarsområdene er det behov for en gjennomgang. Regelverket i dag har svake koblinger mellom de ulike ansvarsområdene i saksforskriften og teknisk forskrift. Dette tilpasses i stor grad i det enkelte prosjekt, noe som gjør både uavhengig kontroll og tilsyn mindre forutsigbart og ansvar faller mellom stolene.

I 2018 innførte departementet, uten konsekvensvurdering eller dialog med næringen, lettelser i kompetansekrav for prosjektering i tiltaksklasse 2. I praksis åpnet det for at samtlige fagområder, inkludert geoteknikk og konstruksjonsteknikk mm, kan prosjekteres av firmaer helt uten ingeniører. Siden endringene verken ble faglig begrunnet eller utredet av departementet, ble de naturligvis møtt med hoderysting av et samlet fagmiljø og universitetsmiljø, men likevel tvunget igjennom. Hva endringen vil føre til av økning av byggskader og kollaps i bygg og grunnforhold, kan man bare spekulere i. Heldigvis er det mange bestillere som stiller høyere krav enn sentrale myndigheter og det forhindrer nok de aller verste konsekvensene. Men det er en falitterklæring fra departementet når miniumumskravene til kompetanse ikke er satt ut fra faglige vurderinger av risiko, men av rent politiske årsaker.

Kontroll

For å ivareta god byggkvalitet og rasjonelle byggeprosesser er det viktig at næringen selv fortsatt ivaretar ansvaret og plikt til å utføre kvalitetssikring og kontroll av eget arbeid. RIF mener at kontrollarbeidet bør utvides slik at man også kontrollerer kompetansen til de som prosjekterer og bygger, ikke som i dag med en overfladisk og stikkprøvemessig kontroll av sluttresultatet.

Mer fokus på risikobasert kontroll bør samsvare med PBLs formålsparagraf og fokusere på tiltak og/eller fagområder innenfor helse, miljø, sikkerhet og universell utforming. Kontrollen bør dermed gjennomføres i færre tiltak enn i dag, men gjøres grundigere når den gjøres, og konsekvensene bør bli større når det avdekkes feil. Risikobasert kontroll bør også vurderes opp imot fasene i byggeprosessen, slik at kontroll blir gjennomført der påvirkningsmuligheten er størst.

Noen mener at uavhengig kontroll kan fjernes helt for foretak som har sentral godkjenning. Det mener vi er et feilspor for norsk byggkvalitet. Uten noen kontroll, uten noen som kikker deg i kortene i byggeprosjektene, og som har et godt regelverk i ryggen, faller kvaliteten på det som produseres jevnt og trutt. Det er tross alt mennesker vi har med å gjøre, og pris er jo styrende for valg av leverandør i de fleste byggeprosjekter. Det er derfor naivt å tro at markedet regulerer kvalitetsnivået selv til et bærekraftig nivå uten kontroll opp mot et nivå som er fastsatt av myndighetene.

Byggskadeforsikring

Byggkvalitetsutvalget vurderer også en form for Byggskadeforsikring. Byggskadeforsikring vil kunne supplere dagens ordninger med garantier, og det bør hentes erfaring fra for eksempel andre land som har innført dette (dersom mulig). For eksempel i Danmark må man ha en slik forsikring for å få igansettingstillatelse. Forsikringen bør være erfaringsbasert, dvs man kan innføre en differensiering av forsikringspremie (noe tilsvarende alminnelige forsikringsordninger i dag). Dermed får vi et system hvor det lønner seg å være seriøs og levere kvalitet.

Å etablere et byggskaderegister vil være et godt hjelpemiddel for at bransjen skal bli enda bedre. Det bør vurderes om registeret i tillegg kan benyttes til læring og deling av erfaring (kontinuerlig forbedring). Videre kan det være aktuelt for kommunene å vurdere hvor tilsyn skal føres, slik at dette blir mer behovsbasert.

Sentral godkjenningsordning

Man kan mene mye om dagens sentrale godkjenningsordning. Som nevnt er det etter vår mening behov for opprydding av inndeling i tiltaksklasser og kompetansekravene i de enkelte fag. Men det er ikke behov for å kaste hele ordningen på båten, som noen argumenterer for. Det blir å kaste babyen ut med badevannet. Tvert imot tror vi at en offentlig drevet sentral godkjenningsordning er en ganske liten investering som i stor grad bidrar til at byggkvaliteten i Norge er på et generelt bra nivå i dag.

Dersom ordningen forsvinner, vil den fort erstattes av private sertifiseringsordninger og et kaotisk vell av ulike kravsnivåer fra ulike innkjøpere. Men offentlige innkjøpere kan ikke kreve sertifiseringer da det vil være konkurransebegrensende. Og dersom alle innkjøpere i hele Norge må lage sine egne systemer for godkjenning, blir dette garantert en løsning som gir større totalkostnader for samfunnet enn å drifte en liten avdeling av Direktoratet for byggkvalitet på Gjøvik.

I tillegg blir det en utfordring å sikre at godkjenningssystemet er nøytralt og objektivt, og ikke konkurransebegrensende, hvis det popper opp mange ulike godkjenningsordninger som skal driftes av ulike private aktører i et salig samrøre.

Kostnader for medlemskap og drift av private sertifiserings- og godkjenningsordninger må betales av leverandørsiden, og til syvende og sist ender disse kostnadene opp hos offentlige og private eiere og bestillere.

For å oppsummere, håper RIF at Byggkvalitetsutvalget nå fremlegger et forslag som:

  • Innebærer differensierte kompetansekrav til kvalifikasjoner for de ulike fagområdene.
  • Foreslår at uavhengig kontroll bør gjennomføres i færre tiltak enn i dag, men gjøres grundigere når den gjøres, og konsekvensene bør bli større når det avdekkes feil.
  • Foreslår etablering av et byggskaderegister og byggskadeforsikring med erfaringsbasert forsikringspremie.
  • Foreslår at Sentral godkjenningsordning beholdes.

Dersom Byggkvalitetsutvalget fremmer et slik forslag mener RIF at det blir et godt fokus på byggkvalitet fremfor byggkvantitet, noe som er i alles interesse.