Det er deprimerende mye jeg ikke skjønner meg på, men det meste av det er, takk og lov, i kategorien «Dette er det heldigvis noen andre som kan», og derfor betaler jeg andre for å utføre arbeid jeg enten ikke behersker selv eller har tid til å gjøre. Eller begge deler. En kjempedeal. Jeg liker å jakte og fiske på hobbybasis, men er overhodet ikke selvforsynt med mat, så jeg kjøper det meste av det jeg spiser.

Så også med håndverk.

Nå i helga kom det en elektriker og utførte noe småarbeid for meg på hytta. I sommer en rørlegger som byttet ut vannrør under hytta og la ny isolasjon rundt rørene.

Hun gjorde en kanonjobb, og jeg betalte begge fakturaene med glede.

Eller, ikke med glede, men jeg syntes det var fair og verdt det.

Jeg kan heller ikke bygge jernbane, men jeg vil vi, Norge, skal gjøre det.

Jeg vil at Norge skjerper seg og bygger mer jernbane.

Per i dag stopper den i nordgående retning på Fauske, der jeg kommer fra. Den går rett sagt videre til Bodø, men det er en avstikker. Nå bor jeg i Tromsø, den største byen i nord. Der har vi ikke tog.

På Fauske feiret de i fjor at det var 60 år siden det kom jernbane dit. I 1958 kom det første lokomotivet kvinende inn mot perrongen. Det var en stor dag på Fauske, og det var stort for nasjonen. Jernbanen bandt landet sammen, og det var en effektiv og smart måte å flytte folk og varer på. Det kostet penger, men Norge mente at dette var noe vi skulle gjøre åkkesom.

Og det var ingen lett oppgave. For å komme seg fra Mo i Rana og til Fauske, måtte jernbanen legges over det ugjestmilde Saltfjellet, samme sted som der polarsirkelen sveiper over, det mektige og uværsutsatte fjellet som skiller regionene Helgeland og Salten.

Det ble ikke asfalt over E6 på Saltfjellet før i 1972. Men jernbane skulle de pinadø legge der. Det var byggeteknisk avansert, fysisk krevende og meget kostbart. Norge på femtitallet var et ganske annet land enn det vi kjenner nå. Da jernbanen på slutten av førtitallet ble bestemt bygget videre nordover til Fauske og Bodø, mottok norske myndigheter fortsatt Marshall-hjelp, og det var rasjonering på kjøtt, melk, ost, egg, sukker, kaffe, bil og sko. Men jernbane skulle det bygges. Det var man samstemt enige om.

Det var bra dagens politikere ikke bestemte den gang. Siden 1958 har det jo ikke vært noe flertall i nasjonalforsamlingen vår – uansett hvilket parti som har sittet på statsministeren – for å bygge jernbane videre nordover, til tross for at det årlig settes nye rekorder i vinterturisme i nord, samt at fiskeriaktiviteten, både fra vill hvitfisk og rød oppdrettsfisk slår stadig nye rekorder. Og sier man at man ønsker tog videre nordover, til Tromsø og videre til Kirkenes, så vi kan koble oss på den transsibirske jernbanen, ler de bare sørpå.

Så kommer det samme omkvedet. At Nord-Norgebanen er en naiv tanke, at det er en morsom, men helt virkelighetsfjern greie, og at det i beste fall er kuriøst og morsomt at folk i fullt alvor vil ha tog videre i landet. Argumentene er alltid de samme. Det er så kronglete natur. Det blir så teknisk utfordrende. Det er så vanskelig. Det er så tungt. Det blir så dyrt. Uff og akk og bu-huuuu og stakkars Norge som ikke klarer å lage jernbane videre. Det er rart de ikke synes mer synd på oss rundt om i verden, så vanskelig som vi åpenbart har det.

Takk og lov var ikke våre forfedre skrudd sammen av samme pinglete og defensive tankegang. De skinnegangene vi i dag har over det nevnte og ugjestmilde Saltfjellet, over Korgfjellet og over Dovre, ble nemlig bygget av helter og heltinner, på oppdrag fra Staten. Selv om det var både vanskelig, kronglete og drita dyrt.

Og dette var lenge før man ble helt gæren etter å legge alt ut på anbud, og mens det var både politisk vilje, tæl og stål i ben og armer i folket, i en nasjon som seriøst ville noe annet enn bare å være rik. Som ville bygge infrastruktur for fremtiden, og ikke bare plassere penger i eiendommer på Manhattan og Champs-Élysées.

Den gang brydde man seg ikke engang om miljøet. Man visste knapt at det var forurensende med bil og tungtransport, eller at det var noe som het «dårlig luftkvalitet». Man kjørte dessuten bil uten sikkerhetsbelter på verken voksne eller unger. Det var heller ingen som var redd glatte vinterveier med masse tungtransport, der søvndrukne, østeuropeiske sjåfører på minstelønn kjørte digre vogntog i snøstorm uten kjettinger.

Da Bergensbanen åpnet i 1909, hadde den alene kostet landet nesten et helt statsbudsjett til sammen, i et lutfattig Norge som nettopp hadde fått tilbake sin selvstendighet, og som syntes det var alt annet enn meningsløst og latterlig med god infrastruktur for folket. Dette var noe som ikke engang ble svulstig omtalt som månelandinger eller utopier, men en operasjon som ble iverksatt og gjennomført av noen som ville noe.

Derfor bygget de jernbane, og de bygget traseer og tunneler som brukes den dag i dag, og de gjorde det delvis for hånd; med hakker, slegger, tauverk, sleder, vogner, hester og en hel helvetes masse vilje og visjoner. Sviller og iskaldt stål ble slept opp i fjellheimen og lagt på traseer bygget på ren trass og pur faen. Det var sikkert de som kalte det både meningsløst og latterlig, men deres tankegods ble effektivt gravd ned under tjæresmurte jernbanesviller, pukk og tusenvis av kilometer med drepende tunge skinner i rustfritt stål.

Jeg er ikke spesielt nostalgisk av meg. Alt var virkelig ikke bedre før. Jeg vil ikke ha utedass, og jeg liker internett og mobiltelefonen min. Men det er noe som har gått tapt på veien. Vi bygger gjerne byer, vi bygger boliger, vi bygger veier og vi bygger tunneler. Men tog nordover vil vi likevel ikke bygge. Det nærmeste vi har kommet i det siste er en navneendring fra NSB til Vy. Navnebyttet vil forresten koste 280 millioner skattekroner.

Det er, som nevnt over, mye jeg ikke kan. Jeg kan heller ikke bygge jernbane. Og dét talentet har åpenbart også AS Norge også mistet siden femtitallet. Men det må da være noen man kan ringe, som jeg gjør på hytta, når jeg trenger det. Penger på bok har vi også. I 2011 gjorde Jernbaneverket noen grove anslag av kostnaden for utbyggingen av Nord-Norge-banen. Prisen ble den gang anslått til maks 60 milliarder kroner, for å forlenge den fra Fauske til Tromsø.

Overskridelsene på Goliat-feltet, på Tromsøflaket i Norskehavet, har allerede oversteget 20 milliarder alene. Overskridelsene, altså. En tredel av hva Nord-Norge-banen vil koste.

Nå må noen voksne ringe noen som kan dette, og få satt prosjektet i gang.

Jeg vil ha tog.