Egon Holstad. Foto: Ronald Johansen

Gleden ved å eie

Å eie er greit nok, så lenge du er en sånn irriterende person som kan alt, som elsker å reparere, bygge ut, restaurere og sette sammen svenske flatpakker.

Egon Holstad

Journalist og kommentator i avisa iTromsø. Og har masse annet på si. Foto: Ronald Johansen

Jeg klarte lenge å holde igjen. Jeg skulle ikke eie. Det eneste jeg skulle eie av fysiske ting var platesamlinga mi, klær og noen helt nødvendige toalettsaker. Resten skulle jeg leie. Alle jeg kjenner prøvde å overtale meg ut av dette idiotiske uføret de mente det var å leie.

Jeg prøvde å si at det ikke var deres problem, og at prisen jeg betalte for å leie var en investering i å eliminere ansvar. Jeg liker ikke ansvar, og i særdeleshet det ansvaret som innbefatter fysisk arbeid der det kreves tekniske skills og innsikt i hvordan mer avanserte verktøy enn hammer og sag fungerer.

Vannlekkasje eller en oppvaskmaskin som ikke fungerer? Ring huseieren! Ei drenering rundt huset som ryker? Piece of cake, det er bare å kontakte huseier og be ham/henne drenere til krampa tar vedkommende! Så kan jeg se på Netflix og lese ei bok. Eller bare se på at andre gjør det jeg betaler dem leie for. Ytterveggene trenger et nytt strøk maling? Kom og fiks det, landlord!

Det er en perfekt deal. Svikter varen du har betalt for, er det bare å be andre rydde opp i det. Vinn-vinn-vinn.

Da en amerikansk kompis av meg for noen år siden ble tilbudt å kjøpe leiligheten han leide, stakk han innom butikken min for å spørre meg til råds. Han møtte broren min og meg. Broren min har alltid vært mye flinkere med penger enn meg, kjøpte hus da prisene var på bunn, og er generelt fornuftig og smart. Den rake motsetning av sin kjødelige bror, som er en notorisk rotpeis.

Amerikaneren fikk to råd. Undertegnede ropte «Lei!», mens broren sa et kontrollert og neddempet «Ei». Selvsagt tok han rådet til broder’n. Da han ett år senere stormet ned til samme butikk, var det med et panisk uttrykk han sto og banket på døra, en halvtime før åpningstid.

Da jeg åpnet, ropte han febrilsk ut at vannet hadde frosset, noe han selvsagt hadde null erfaring med fra Washington DC, hans hjemby. Han hadde verken fått i seg kaffe, pusset tennene eller dusjet, essensielle gjerninger i hans rutinemessige morgenritual. «Så hva i hælvete gjør jeg nå?!?!?», skrek han desperat og hutrende til meg, med mer amerikansk aksent enn vanlig. Det var synet av en mann i ei dyp krise.

– Du ringer bare huseieren, sa jeg. Eller du kan ringe broder’n. Én av dem vet sikkert råd.

Man kan virkelig være et dårlig menneske av og til. Det skulle likevel ikke ta lang tid før jeg selv ble fanget av eielivets klamme favn. Jeg kjøpte meg først en leilighet, og da jeg senere solgte denne, flyttet jeg sammen med henne jeg nå er gift med.

Kona mi er klok og fornuftig, ikke minst med penger. Og hun forklarte meg at nå ville jeg ha råd til å kjøpe hytte ved havet, noen hun visste var en drøm i livet mitt. En perfekt match for meg, med andre ord. Dermed var det bare å fri i en fei. Her skulle det eies, alt fra hverandre til eiendom, hus, hytte, anneks, naust bil og båt. Kunne man bli lykkeligere?

Jeg er ikke over snittet lat. Og jeg er ikke redd fysisk arbeid. Hvis noe skal rives eller bæres, eller på ett eller annet vis hanskes med fysisk, uten at det krever professoral innsikt i verktøy jeg ikke kan navnene på, og det utelukkende er neandertal muskelkraft som etterlyses, er jeg ikke så aller verst å ha med å gjøre. Flytte tunge ting fra A til B? Ring Egon! Rive ned og ødelegge noe som skal fjernes, for eksempel et kjøkken på ei hytte? Egon er med! Så langt, så bra.

Grave ei drenering? Skifte et tak? Vindskiene er råtne og må skiftes? Fikse en vannlekkasje? Fikse septiken, med ny slamskiller og godkjent avløp? Grave ei tjue kvadrat lita tomt og mure en grunnmur til et anneks? Montere et kjøkken, med ti tusen flatpakker og hundre avanserte skuffer og skinner og Fandens oldemor? Snekre to enkle benker i verdens minste badstue?

Det impulsive svaret: Ring huseieren!

Det reelle svaret: Søk trøst hos kona, for dette gjelder din egen eiendom! Det er ditt problem, og du må rydde opp i faenskapet helt på egenhånd. Sjansen for å lykkes, med undertegnedes innsikt i praktisk arbeid, er dernest mindre enn evnene til å finne opp en bil som går på vann eller egenhendig skape fred i Midtøsten. Eller begge deler.

Vi kjøpte oss hytte ved havet, for å ha et sted å dra til når byens kjas og mas ble trykkende. Et sted å koble av på. Se på utsikten, nippe til en drink, dra på havet og fiske, suge inn overskudd og dra hodet opp over nullpunktet. Rekreasjon. Få overskudd. En investering i livskvalitet.

Alle snakker om hvor forbanna lurt det er å eie. Hvor dumt det er å leie. Men det er selvsagt bare ljug. Greit nok, om man er en sånn irriterende person som kan alt, som elsker å reparere, bygge ut, restaurere og sette sammen svenske flatpakker med atten forskjellige unbrakonøkler og ei bruksanvisning mer innviklet og ubegripelig enn tredjegradsligninger på tysk. Men slike folk er ikke normale. Og de er helt enormt utålelige. Sånne friskuser gjør meg rasende, fordi de bare er en evig påminnelse om min egen udugelighet.

Derfor er ei selveierhytte en livsløgn brolagt med plikter man verken kan lure seg unna eller ringe huseieren for å få fikset. Du rekker aldri å slappe av på ei hytte på din egen eiendom, simpelthen fordi det alltid er noen uønskede gjøremål rundt neste hjørne, og gjerne av den sorten du ikke er i stand til å ordne opp i selv. Det nærmeste jeg kommer er selvterapeutisk skriving om det, så takk kjære leser, for at du tillater meg å bruke deg som ei mental utslagsbøtte.

Det tok meg altså 46 år å skjønne hva Iggy Pop mente med disse ordene. Nå er det plutselig de klokeste visdomsordene jeg vet: «Jeg bruker aldri toalettet til å pisse i. Jeg pisser så å si alltid i bakgården eller i hagen. Fordi jeg liker å pisse på eiendommen min».