Kontraktene i den norske samferdselssektoren har gjennom de siste årene stadig vokst i omfang og kompleksitet. Kontrakter på godt over milliarden hører ikke lenger til sjeldenhetene. Det er allerede inngått veikontrakter på over tre milliarder kroner - og i tiden fremover kommer nye utbygginger som er enda større – enkelte av de kommende OPS-prosjekter er sågar langt større. Selv om en OPS-kontrakt inneholder andre aspekter enn en vanlig kontrakt, er prosjekter på rundt ti milliarder kroner, som det ligger an til på Sotrasambandet, virkelig på et helt annet nivå enn vi har sett i Norge tidligere. Store blir jobbene også på det kommende Rogfast-prosjektet.

Så langt har konkurransen om milliardoppdragene vært god. Utenlandske aktører har meldt seg på banen, men det er i hovedsak de lokale aktørene som har stukket av med seieren i de største oppgavene innen veisektoren - og i Nye Veier-kontraktene har de gjort rent bord. Dette har skjedd med bakgrunn i forutsigbarhet fra byggherrenes side og fremtidsrettet oppbygging fra entreprenørenes side. Ved at byggherrene har varslet om at kontraktene vil bli større, også etter ønske fra bransjeaktørene selv, har markedet kunnet tilpasse seg dette – og dermed respondert på utviklingen.

Men når man kom til E39-utbyggingen var de lokale entreprenørene ikke med i konkurransen. Det er definitivt flere årsaker til dette. Det kan komme av selve kontraktsformen, prisnivået som var satt – men det handler også om selve kontraktens størrelse og tidspunkt for utlysning sett i sammenheng med andre pågående storprosjekter – og ikke minst hva som kommer. De store entreprenørene har pekt på at størrelsen ikke har vært den avgjørende faktor – men mer timing, makspris, andre kommende storjobber og frykt for Konkurransetilsynets inngripen som årsaker til at de valgte ikke å bli med i konkurransen.

Det er utvilsomt fortsatt bra med kapasitet i markedet – men avlysningen kan også være et tegn på at aktørene ikke er umettelige på storkontrakter i dagens marked. Det er ikke slik at alle de store lokale aktørene hverken kan eller ønsker å regne på alle storjobbene som kommer i noenlunde samme tidsperiode. Det blir både kostnads- og tidskrevende – og innebærer en for stor risiko i forhold til kapasitet. Dermed vil det være slik at de vil vurdere de ulike kontraktene som er underveis, og plukke ut sine favoritter. Plukker alle de store ut de samme favorittene, vil det selvsagt kunne gå utover enkeltprosjekter.

Det kan være at E39-prosjektet var spesielt og måten det var innrettet på ikke traff entreprenørene – og at man ved neste store konkurranse vil se et helt annet konkurransebilde med flere lokale interessenter. Men det vil nok være lurt for de store statlige byggherrene å se på hvor tett, i hvilke områder og i hvilken form de ulike milliardjobbene nå kommer. Det er fortsatt kapasitet ute i markedet – men det er ikke gitt at det vil bli tilfredsstillende konkurranse i alle utlysinger. Kontraktene er foreløpig ikke for store i seg selv – men i sum kan de bli i overkant i totalmarkedet.

Tiden fremover vil vise hvordan dette vil slå ut – men vi tror at med riktige konkurranseformer, burde konkurranseevnen fortsatt være til stede i markedet. Men da er det også viktig at markedet jobber smart og gjør gode vurderinger på hvordan de legger opp kontraktene og til hvilken tid.

Dessuten er fortsatt entreprenørene i stor grad usikre på hvordan de skal forholde seg til den skjerpede tolkningen av konkurranselovgivningen når det gjelder bruk av arbeidsfellesskap. I de store jobbene fremover vil dette tvinge seg frem – men fortsatt er mange redde for å ta i bruk denne samarbeidsformen i frykt for store bøter fra Konkurransetilsynet. En mer forutsigbar praksis innen dette feltet må bli etablert i markedet – og man bør også se på hvordan arbeidsfellesskap skal vurderes når store utenlandske konsern jobber sammen – ikke bare de lokale.