Budsjettkrisen

Bygg og anlegg er blant næringene som opplagt i stor grad blir påvirket av nivået og innholdet i landets statsbudsjett. Det er derfor med stor spenning vi kan følge budsjettspillet som er i ferd med å utfolde seg mellom regjeringspartiene og deres to støttepartier. Nå begynner det virkelig å brenne et blått lys for Siv og Erna.

Mandag skal budsjettet vedtas i Stortinget – og da må en eller anen løsningen være klar, ellers ryker hele regjeringsprosjektet. Statsministeren har da i utgangspunktet noen få dårlige kort på hånden. Hun kan stille kabinettspørsmål, men må nok da være mer enn beredt på å gå av. Regjeringen kan i prinsippet også fortsette å styre på et budsjett uten flertall, men da under kontroll eller med fullmakt fra stortingspresidenten, med godkjennelse av Stortinget. Det er en mindre brukt løsning, og er selvsagt av en tidsbegrenset art, og klarer man ikke å skape et flertall for budsjettet, må man gå av.

Hva som skjer om Solberg velger å kaste kortene, er ikke godt å si i dagens situasjon – men de står ikke akkurat i kø for å overta regjeringskontorene nå under ett år før neste valg. Arbeiderpartiet og Gahr Støre vil nok kunne stå opp og ta ansvar, enten alene eller med noen av de tidligere samarbeidspartnerne, men det er ingen drømmesituasjon.

Det er dermed lenge siden vi har sett en slik budsjettdramatikk i Norge, og Solberg og hennes nærmeste rådgivere må bruke alt av sine diplomatiske evner for å klare å få partene til bordet og reelle forhandlinger igjen – og ikke minst få Frp til å komme Krf og Venstre mer i møte – om hun ikke klarer det, er løpet kjørt. Med uttalelser vi har sett fra Frp den senere tiden, synes dette ikke som å være en lett oppgave å få til uten å måtte få dem til å gå tilbake på saker som vil få grunnfjellet i partiet til å riste. Nøkkelen her er selvsagt nettopp å justere innstilingen til Frp.

Siv og Ernas store tabbe var selvsagt å gå ut med et ultimatum allerede før forhandlingene startet, gjennom lanseringen av den såkalte bilpakka – og at denne ikke kunne røres. Man skulle tro så erfarne politikere burde vite bedre enn å stille denne typen ultimatum – i hvert fall med bakgrunn i klimakampen Venstre nå sto klare for å ta. Flere har tidligere kommet med ulike ultimatum opp gjennom den politiske historien – det ender ofte dårlig. Mest kjent i Norge er kanskje Thorbjørn Jaglands krav om minst 36,9 prosents oppslutning ved Stortingsvalget i 1997 – ellers ville han gå av. 36,9 var resultatet AP oppnådde i valget i 1993. Resultatet i 1997 endte på 35 prosent, og Jagland gikk av. Dette kan selvsagt ikke sammenlignes med dagens problemstilling - men slike ultimatumer og krav er meget vanskelig å gå tilbake på uten å tape betydelig høyde.

Løpet er ikke helt kjørt ennå – men det nærmer seg nå den endelige deadline - nå kan man ikke flytte på fristene lenger.

For landets beste bør man selvsagt klare å finne frem til en løsning - en kaotisk budsjettprosess der ingen kjenner til hva som virkelig kommer ut i andre enden, er ikke bra for hverken byggenæringen eller landet forøvrig.