Ikke byggefasen som fordyrer veiprosjektene

Det er ikke sjelden vi hører om veiprosjekter som har gått på skikkelig økonomiske smeller. Gjennom en rapport utarbeidet for NHO av Norconsult får vi mer fakta på bordet rundt denne problemstillingen.

Rapporten viser blant annet til at det er tiden før spaden settes i jorda som fører til de store kostnadsøkningene. Så snart man har startet med byggingen er det som regel små utslag – og når sluttregningen skal gjøres opp er man som oftest innenfor rammene som var satt på forhånd.

Det er altså først og fremst beslutningene som tas i forkant som får betydning om et prosjekt vil holde seg innenfor de først estimerte rammer eller om man må legge til grunn et helt annet kostnadsbilde enn man først så for seg.

Det er ikke ukjent at man har satt i gang utredningsarbeid av store veiprosjekter med veldig lave estimater for å få i gang en prosess – og etter hvert som man har arbeidet seg gjennom prosjektet har prisen steget kraftig. Det er nok slik at enkelte prosjekter ikke hadde blitt satt i gang om man kjente til det endelige kostnadsbildet. I rapporten pekes det på at man i kostnadsvurderinger i tidlige faser opererer med en usikkerhet på rundt 40 prosent, og at det synes å være en asymmetri i denne usikkerheten. Det er nemlig slik at de tidlige kostnadsanslagene som regel alltid øker kraftig – og at det aldri er snakk om noen kostnadsreduksjon.

Det pekes på at de viktigste grunnene til økningene er endringer i innhold, økt omfang eller endrede forutsetninger for prosjektet i de tidlige faser. Det er jo ikke noen nyhet at et prosjekt kan bli kraftig endret eller utvidet underveis i en planleggingsfase. Ikke minst har vi sett mange eksempler på at både lokale og sentrale myndigheter har satt sine krav og spesifikasjoner inn i ulike prosjekter, noe som kan virke kostnadsdrivende. Dette kan være bedre veistandard enn først tenkt, man kan legge på ulike elementer rundt veistrukturen som kan drive kostnadene oppover, man blir kanskje nødt til å endre trasévalget underveis og så videre. Det er ikke alltid dette er til det beste for prosjektet, men er nødvendige beslutninger som må tas for å få et prosjekt gjennomførbart. Men det er samtidig klart at alle tillegg og endringer har en kostnad. Det er nok faktisk også innimellom slik at prosjektet man ender opp med blir noe helt annet enn hva man faktisk først satte i gang planleggingen av.

I rapporten konkluderes det derfor med at det ikke er snakk om kostnadssprekker i ordets rette forstand, når det er snakk om veiprosjekter som blir lagt dyrere enn først planlagt, men heller omfangssprekker. Prosjektene blir altså annerledes enn først stipulert i planleggingsfasen.

Gjennomsnittlig tar det ti år å planlegge infrastrukturbygginger i Norge. Dette er selvsagt for lang tid, og det ligger da i sakens natur at det vil komme kostnadshopp. Det viktigste grepet man derfor kan gjøre er å korte ned på denne planleggingstiden, og det er noe alle parter er enige om at er noe som må til. Denne rapporten, som underbygger det mange allerede har hatt av erfaringer fra en rekke prosjekter opp gjennom årene, bør nå brukes aktivt i dette effektiviseringsarbeidet. Får vi mer effektive planprosesser, vil vi også få bedre kontroll på kostnadsutviklingen i planfasen.

Så er det selvsagt også et spørsmål om vi bygger for gode og flotte veianlegg i Norge i dag. Er det slik at vi legger for mange elementer inn i veiutbyggingene våre, og kunne vi klart oss med en lavere standard enkelte steder? Da er det selvsagt ikke standarden på selve veien vi snakker om – men alt som ligger rundt. Det kan nok være en del å hente her.

Det er også interessant å lese at Norconsult i rapporten peker på at entreprenørmarkedet synes å fungere innen anleggsektoren, at kvaliteten lider av at anbudsregler og kontrakter som synes å være for fokusert på pris og at bruk av ulike kontraktsformer kan trenge en gjennomgang. Her er det også noe man kan se nærmere på – og dette er heldigvis også synspunkter som begynner å få innpass hos de store utbyggerne.