Et arbeidsliv i endring

Streiken mellom Norwegian og pilotene er endelig et avsluttet kapittel - hvor ingen av partene nå kan stå frem som vinnere. Denne streiken har engasjert store deler av den norske befolkningen og var ikke kun en streik mellom to parter i arbeidslivet. Den ga oss også en formsak på hvilke konflikter vi kan få i arbeidslivet fremover i Norge.

En streik har ofte bare tapere og dette ble helt klart utfallet etter 11 dager med konflikt mellom flyselskapet og deres piloter. Selskapet har tapt vanvittig mange millioner kroner, pilotene har hatt en tøff periode og dette har i sterk grad gått utover kundene. Begge parter måtte fire på kravene slik at ingen virker spesielt fornøyde med resultatet – men de fikk avsluttet en streik som ikke kunne pågå mye lenger. Streikeviljen virket å være på dalende front og selskapet kunne ikke fortsette om de skulle unngå økonomisk havari.

Prosessen har ikke vært den beste og begge parter kunne nok med hell valgt en bedre strategi, i alle fall slik forhandlingsklimaet har virket utad. Mye har kommet frem i media som vi ellers ikke er vant med å se i denne typen konflikter. At det har vært anspent mellom de partene er det ingen som helst tvil om.

Men dette har ikke bare vært en konflikt mellom to parter. Det har vært noe langt mer. Denne konflikten har ikke vært basert på noen kroner i lønnsøkning, men gått på mer grunnlagene aspekter ved arbeidslivet, og ikke minst har ansettelsesforholdet til de ansatte stått helt sentralt. Skal arbeiderne være ansatt i morselskapet eller i et datterselskap. Pilotene fikk ikke gjennom sitt hovedkrav om at de skulle få en tariffavtale med morselskapet. Dette var ikke Norwegian villige til en gang å diskutere. Gitt sin forretningsmodell er det forståelig.

Denne konflikten er starten på en større utvikling vi har sett i Europa gjennom en lengre periode og vi ser nå at nye kjøreregler for hvordan man driver forretning også er kommet til Norge. En stadig tøffere konkurransesituasjon, der Europa ses på som ett arbeidsmarked, gjør at ting vil endre seg.

Ansettelsesforhold og fremforhandlede avtaler mellom arbeidslivets parter vil ikke bli helt som før. Trenden er at stadig flere benytter arbeidskraft fra datterselskaper eller gjennom innleide selskaper. Det er ingen grunn til å tro at internasjonaliseringen vil stoppe ved Norges grenser. Vi har sett det en tid allerede og denne utviklingen vil fortsette. Innen visse områder vil man nok kunne klare å holde igjen utviklingen, men ikke alle steder. Endringer vil presse seg frem, og de vil kunne være helt nødvendige om selskaper skal kunne overleve – enten man liker det eller ikke.

Derfor vil ikke denne løsningen mellom Norwegian og pilotene kunne bli en avslutning på disse utfordringene. Pilotene har nå «kjøpt» seg tre års fredningstid, der de er sikret tilnærmet samme vilkår som i dag. Hva som skjer etter disse tre årene er vanskelig å si, men vi vil garantert også se tilsvarende konflikter i tiden fremover. Arbeidslivet er i endring og det må norske arbeidsgivere og arbeidstakere ta konsekvensen av.

Dette fikk vi også innblikk i på tirsdagens Byggevaredag; endringene skjer stadig raskere og forbrukervanene endres. En hel bransje må nå vise initiativ og gjennomføre grep for å bli med på disse forandringene og ikke sitte som passive tilskuere. Dette er lettere sagt enn gjort. Det er lett å snakke om at man skal møte fremtiden gjennom nye løsninger – langt vanskeligere er det å gjennomføre dette i praksis

Konflikten i Norwegian delte på mange måter det norske folket i to; noen heiet på Kjos, noen på pilotene. Slik er det ofte i denne typen konflikter – og denne uenigheten om premissene i arbeidslivet vil vi se mer av. Det ligger an til noe tøffe runder rundt hvilke regler som skal gjelde i det norske arbeidslivet i tiden som kommer.