Om vi ser på den bakenforliggende debatten først. De som ikke arbeider i vår bransje stiller ofte spørsmål om hvordan det er mulig for oss å leve med at det leveres så mye dårlig arbeid og så mye feil. Et overlevert byggearbeid blir gjerne sammenlignet med et annet produkt du kan kjøpe, og da hevder mange at andre bransjer ikke kunne overlevd om man leverte et produkt med så mye feil som et byggearbeid ofte har.

Ovenstående underbygges av kontinuerlige oppslag i alle medier om store forsikringsutbetalinger pga. brannskader og vannskader, som følge av svakheter i elektrikerarbeider og rørleggerarbeider. Videre så skrives det om bygg med mugg- og soppskader og alle mulige andre problemer som skyldes manglende evne til å bygge riktig.

Parallelt med dette eser den delen av byggebransjen som beskjeftiger seg med regelverk og kontroll ut. For hvert år som går blir det flere standarder, flere forskrifter og flere lover. Dokumentasjonsbehovet øker voldsomt. Kontrollfunksjoner bygges ut. Det blir flere ansatte i det offentlige som skal forvalte forskrifter og lover. Det blir stadig mer komplisert å få byggesaker i gjennom alle nødvendige godkjenninger, og byggfaglige ressurser (ingeniører, teknikere, byggmestre og nå også advokater og økonomer) suges inn i dette.

Men bygger vi totalt sett bedre bygg år for år? Vi får selvfølgelig lavere energiforbruk når isolasjonskravet øker, vi får bedre tilgjengelighet når universell utforming blir krav over alt og vi får nye moderne løsninger etter hvert som produktutviklingen går fremover. Likevel er mitt inntrykk at mengden av feil og dårlig utført arbeid fortsetter i samme omfang som før. Nye produkter har ikke nødvendigvis bedre levekvalitet enn utgående produkter selv om funksjonalitet, design og komfort er forbedret.

Byggebransjen går så det suser og har gjort det lenge. Det tjenes gode penger og lønningene er gode, i hvert fall for de som gjør det teoretiske og administrative arbeidet. Vi har imidlertid alt for få ingeniører. Tall som tilsier en underdekning på over 10000 ingeniører florerer i mediene. Vi mangler altså kompetanse og den som finnes går til den mer teoretiske delen av bransjen. Vi ser ikke tilsvarende tall for hvor mange murere, tømrere, rørleggere etc. som mangler. Vi har et voldsomt fokus på lover, regler og kontroll, men mindre fokus på godt håndverk og samvirke mellom fag under byggeprosessen.

Pr. i dag har vi en svær underskog av enkeltmannsforetak og selskaper som i hovedsak består av utenlandsk arbeidskraft. Disse har ofte mangelfull kjennskap til, og mangelfull vilje til å etterleve, hvordan man bygger i Norge. Det gjelder både regler og myndighetskrav og kvalitet i norsk klima, for ikke å snakke om arbeidstakerrettigheter og vilkår.

Daglig utføres en mengde byggeoppdrag direkte for privatpersoner og mindre profesjonelle kunder uten den kvalitet som man burde forvente, byggfaglig og menneskelig. Her er det lite kontroll.

Hva om vi drar en parallell til en annen bransje, f.eks. Tollvesenet og hvordan innføring av varer over grensen til Norge kan skje:
Gitt at vi har høye tollsatser på en rekke varer det er stor etterspørsel etter. Gitt at det er en svær prosess med skjemaer og irrganger som krever god kompetanse hos den som vil lose en vare trygt gjennom fortolling og lovlig ut i markedet i etterkant. Gitt at feil i denne prosessen betyr at du må starte på nytt hver gang og at du trenger profesjonell bistand for å komme trygt i gjennom. Gitt at du må gjøre rede for deg i detalj om du har gjort en feil, og at du kan miste retten til føre varer gjennom tollkontroll om feilen din anses betydelig. Hvor mange personer vil da forsøke å unngå fortolling?

Om vi da tenker oss at Tollvesenet hadde tilnærmet ingen ressurser til å føre kontroll med de som bare passerer grensen uten å fortolle varene, og heller ikke hadde noen mulighet/evne til slå ned på omsetting av ufortollede varer som foregikk åpnet i landet.

Ligger det ikke da i kortene at den ulovlige handelen vil være stor og større jo større prisforskjellen ble på fortollet og ufortollet vare?

På norske byggeplasser i dag snakkes det knapt et norsk språk. Hoved-/totalentreprenør er normalt stadig norsk og det er en norsk anleggsledelse. Under denne ligger en rekke selskaper og personer som i hovedsak kommer fra andre land. Det er ofte en stor og krevende oppgave å styre en slik byggeplass slik at det blir kvalitet i alle ledd og ikke minst i å forsikre seg om at utførende håndverkere faktisk er utdannede fagfolk på sitt område og at de får de vilkår og den HMS de har krav på.

Norske entreprenører støvsuger derved markedet for norske fagfolk for å kunne ha en nødvendig kontroll med det som gjøres. Det betyr at dersom du f.eks. er norsk murer med noen års erfaring, eller du er en nokså fersk murer med teknisk fagskolepåbygg, så blir du tilbudt gode vilkår om du er villig til å ta en jobb som f.eks. anleggsleder. Unge mennesker kan derved få nøkkeloppgaver selv med begrenset utdanning og kort erfaring, rett og slett fordi de behersker norsk og har sin utdanning og erfaring fra Norge.

Dersom du da er utdannet murer og vil arbeide som murer, må du konkurrere i en tøff bransje hvor utenlandske arbeidere påvirker vilkårene betydelig. Om du derimot slutter å mure, men i stedet blir anleggsleder, kan du imøtese en bedre lønn og vilkår for øvrig.

Det som imidlertid da blir spørsmålene er:
Dersom det er murer du helst vil være, hvor tilfreds blir du da ved ikke å få praktisere ditt fag?
Hvor god er du egentlig som anleggsleder på en komplisert byggeplass med kort erfaring og begrenset teoretisk kompetanse?
Hvor gode bygg får vi når selve byggeriet gjøres av personer som ikke er kjent med norske forhold og som har en usikker faglig bakgrunn relatert til et arbeid her, mens kvaliteten skal sikres av en liten anleggsledelse med unge personer på høy lønn?

Eirik Kornmo ber unge om ikke å velge byggfag. Han sier ikke dette fordi han ikke er glad i faget sitt. Han sier det fordi han opplever en hverdag for norske murere som han ikke ser en fremtid i for unge mennesker.

Jeg kan ikke se at det arbeidet som pr. i dag gjøres av politikere, myndigheter og de ledende aktørene i byggebransjen selv, vil endre på dette. De som har svart Kornmo sier at det er klart norsk ungdom må bli murere for det trenger vi, men vi fortsetter i samme utvikling som før og de samme menneskene vil dessverre neppe råde sine egne barn til å velge murerfaget.