Innlegg: Følg strømmen!

Mandag ettermiddag presenterte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sitt budsjettforlik. Ikke uventet inneholdt det et par punkter om energieffektivisering av bygg.

Altfor mye av den rene energien vi trenger til det grønne skiftet, søles bort i hus som trekker. Å gjøre noe med det krever verken naturinngripende kraftutbygging eller utvikling av ny teknologi.

Kun politisk vilje som ikke har vært til stede, uansett hvilken fargekombinasjon man har satt foran de ulike regjeringene.

Som SVs Lars Haltbrekken kommenterte under et frokostmøte om energieffektivisering sist fredag:

«Om jeg skal røpe noe fra forhandlingene, er det at for noen er det forskjell på å være i opposisjon i februar og regjering i november».

Enøk til Husbanken

Nå har imidlertid rekordhøye strømpriser og et løfte om vanlige folks tur gjort det politisk umulig å la være. Ifølge forliket skal regjeringen «utarbeide en plan med et sett tiltak som skal redusere energibruken i bygg med minst 10 TWh i 2030». Denne skal presenteres i forbindelse med statsbudsjettet 2023. Videre skal man innen revidert budsjett 2022 vurdere å flytte enøk-tiltak over til Husbanken, mens man i mellomtiden skal forsikre seg om at Enova bruker opp husholdningspotten sin.

En enøk-flytting til Husbanken kan vært lurt siden Enova de siste årene har fått helt andre styringssignaler enn energieffektivisering, og naturlig nok innrettet seg deretter. Men ellers trenger ikke regjeringen finne opp kruttet på nytt. Særlig for Senterpartiet bør det være kort vei til rapporten fra utvalget som ble ledet av nåværende parlamentariske leder Marit Arnstads tvillingsøster Eli i 2010.

Arnstad-utvalget regnet både på energisparepotensialet og hva som skulle til for å utløse det. De pekte på 10 TWh i løpet av 10 år, hvorav 4 TWh skulle tas i privatboliger.

Siden har lite skjedd.

Særlig er det de 700-800.000 boligene bygget på andre halvdel av 1900-tallet som lekker energi. Enkelt sagt trenger de en energioppgradering gjennom tilleggsisolering og vindtetting av yttervegger og tak, bytte av gamle vinduer og at mekanisk ventilering erstattes med varmegjenvinning som vil redusere nær 2/3 av husets netto energibehov.

Barrierene ligger både hos forbruker, bransje og myndigheter:

Vet ikke, vil ikke, kan ikke

For forbrukeren er det vanskelig å vite både hva man bør gjøre, og hvor man skal henvende seg. Enkelte kommuner har forsøkt seg med gratis energirådgivning – med stor suksess.

Bransjen har en utfordring med salgskanalene. Håndverkere som selger inn fordyrende tiltak, risikerer raskt å bli underbydd av konkurrenter både med og uten moms.

Myndighetene har valgt kompliserte støtteordninger som krever egeninvesteringer Hvermansen ikke har råd til. I en artikkel på NRK.no viser stipendiat Lars Even Egner ved NTNU til at tilskuddet på 150.000 kroner til en «helhetlig oppgradering av bygningskroppen» i årene 2016–2020 i all hovedsak gikk til husholdninger med høy inntekt. De siste årene har ikke Enova engang mottatt nok søknader til å bruke opp potten sin.

Derfor må det et felles løft til, der bransjen ikke kan lene seg tilbake og tro at vi, som Guro Hauge i Zero har sagt det, «skal støtte oss til 10 TWh». Vi må bruke vår innovasjonskraft til å utvikle systemløsninger som er enklere både å selge, kjøpe og bygge – slik at alle ledd i verdikjeden premieres.

Målet må være både å øke rehabiliteringstakten og øke energioppgraderingsandelen – altså sikre riktige energioppgraderende tiltak når man først rehabiliterer. Her vet vi at det i dag er mange som ikke trenger det store dyttet for å gjøre litt mer.

Se til Sveits

Arnstad-utvalget var inne på det samme da de pekte på en tilskuddsordning som «må være enkel, forutsigbar og basere seg på entydige kriterier» som det viktigste tiltaket for å utløse energisparepotensialet i eksisterende bygg.

Stipendiat Egner viser til Sveits der man har valgt å støtte rimelige tiltak, som å etterisolere eller bytte vinduer. Den godtar at jobben gjøres trinnvis, og du kan også gjøre den selv, om du kan og vil.

Slik blir ikke det beste den godes fiende. Og nå trenger vi alt det gode vi kan få – det vil si flest mulig sparte kWh.

Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi rett og slett ha mer ren energi. Å bygge ned for mye natur vil bare bite oss i halen. For mye strøm, for fort, er heller ikke kraftnettet vårt dimensjonert for. Konsekvensen av det leser vi i de mange mer eller mindre kreative forslagene til effektprising som er vanskelig både å skjønne og leve etter.

Når vi bruker 40 prosent av strømmen vår på oppvarming av bygg, vil en reduksjon i bunn være mer dempende på effekttoppene enn ostehøvelkutt som utsatt klesvask og en dusj på kveldstid.

Arbeidsplasser

For de som eventuelt er redd for kostnaden ved en slik satsing, viste Arnstad-utvalget hvordan det utløste markedet ville gi staten momsinntekter tilsvarende de samlede kostnadene for incentivene. Sysselsettingseffekten ble beregnet til 8000 per år i ti år, like geografisk spredt som de husene folk skal energioppgradere. Her kan man også premiere aktører som følger spillereglene i et seriøst arbeidsliv og eventuelt bruk av lærlinger.

Mulighetene bør være mange nå som myndighetene endelig vil følge strømmen!

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.